Vil starte samtalegruppe

for personer med

UFO-opplevelser

NETI-medlem Monica Hegge har hatt UFO-opplevelser i mange år, ofte i kombinasjon med ut av kroppen-opplevelser. Hun vet hva det vil si å gå og bære på alt dette alene.  Av den grunn ønsker hun nå å starte en samtalegruppe for likesinnede, slik at folk kan komme sammen, støtte hverandre og bearbeide disse uvanlige hendelsene.

Av Signe H. Einseth

Monica Hegge er 33 år, mor til 2 barn, og har vært bosatt i Oslo det meste av sitt liv. Hun er Oslojente - oppvokst på Korsvoll - men bodde som barn 6 år i Vågå i Gudbrandsdalen, og det var her hun hadde sin første UFO-opplevelse. «Opplevelsene har jeg nok hatt hele livet», sier hun, men det første klare minnet er fra 9-årsalderen. Hun fikk plutselig en innskytelse, og sa til lillebroren sin: «La oss gå ut og se hva vi får se på himmelen». De gikk ut, la seg på rygg i sneen, og speidet opp mot himmelen. Plutselig så de en rød-orange kule som svevde sakte fremover i luften, ca. 100 meter over dem. Den hadde ingen «hale», gav ingen lyd fra seg, og de skjønte ikke hva det var. Monica forteller at hun visste ikke noe om UFO’er på den tiden, hadde aldri hørt om det, og hendelsen ble etter hvert glemt.

  Monica tegnet mye som barn, ting hun selv oppfattet som fri fantasi. Når hun i dag ser på tegningen sine, så får hun nesten sjokk. For det er i stor grad tegninger av UFOer og aliens, tegninger som ligner på en prikk det andre med samme typer opplevelser har satt på papiret.

  Et års tid etter hendelsen med «den orange-røde kulen» ble hun vekket midt på natten av en «stemme» som ba henne stå opp. Hun hadde en følelse av at hun skulle gå å se på fullmånen - en merkelig tanke for en 10-åring. Ved trappen sto det en litt rar mann med ryggen til, kledd i en gammeldags, sort dress, og med sort hatt på hodet. Hun ble skikkelig redd, - men til tross for dette vekket hun ikke foreldrene sine, hun gikk bare rolig å la seg igjen.

  Tilbake i Oslo hadde hun som 18-åring en merkelig og meget skremmende opplevelse. Klokken var ca. 11:30, hun skulle på skolen, og gikk bortover Bogstadveien. Plutselig ble hun oppmerksom på en eldre kvinne ca. 20 meter unna, som skremte henne fryktelig. «Kvinnen hadde store, skrå øyne, og et gjennomtrengende, nesten ondskapsfullt blikk! Det var noe så underlig med henne. Til tross for at hun var en gammel dame på 70 år, var hun helt rak i ryggen, og det virket som hun var 20 år innvendig, som om den eldre kroppen bare var et slags hylster. Monica sier hun plutselig «visste» telepatisk, at dette var en alien. Hun følte seg helt «elektrisk/susende» i flere timer etterpå, og var skikkelig redd.

  «Det har blitt temmelig mange opplevelser opp gjennom årene, jeg husker nesten ikke alt lenger.» Men hun trekker frem en hendelse fra 4-5 år tilbake, en hendelse som står for henne som et godt og vakkert minne. Monica var på vei til togstasjonen, hun var i en litt spesiell stemning, og hadde bedt innstendig om å få et bevis en gang for alle for at de (utenomjordiske) fantes. Hun la merke til en mann som satt litt bak henne i skråningen. Han var shabby kledd, og hun oppfattet ham som alkoholiker, eller noe sånt, og han var en person hun ville holdt seg litt unna. Men da hun kom til stasjonen, sto han plutselig rett foran henne! Dette var jo helt umulig, hun måtte jo ha sett ham gå foran seg, det var ingen andre der! Han stirret intenst på henne, spurte om hun hadde sett kometen på himmelen noen dager før... Pussig spørsmål... Hun ble oppmerksom på øynene hans. Han hadde så fantastisk vakre øyne. «Gulløyne», liksom... Hun klarte ikke å ta øynene vekk. Ble helt fascinert. Han oppførte seg nesten som om han kjente henne. Monica fikk en følelse av at han ville gi henne noe. Da toget kom, spurte han om å få en klem, og til hennes store overraskelse ga hun ham en lang klem. Det var helt absurd!

Resten av dagen følte hun seg usedvanlig glad og oppstemt. «Jeg fikk en følelse av at han er en skytsengel, en hjelper», sier hun. «Jeg tror at de ville vise meg at den andre verdenen er ekte, slik jeg hadde bedt om».

  Som regel er det om natten Monica har de fleste av sine opplevelser. Hun kaller det «drømmer». Drømmer så klare at hun vet at de er virkelige. «Det er ikke noe problem å skille dem, og vite hva som er vanlig drømmer og hva om er UFO-drømmer. Når jeg fokuserer på dem, så kommer de frem, og jeg husker dem i kronologisk rekkefølge. Som på en film.» Det hender hun «drømmer» at hun flyr. Over jorden, over andre kloder. Ser hvite, fremmedartede hus, med tårn og spir.

  Men som regel er drømmene håndfaste. Og svært skremmende. Og etterlater av og til fysiske spor på kroppen. Slik som den gangen i november i fjor. «Jeg merket ingenting før jeg kom ut i dusjen, og skrudde på varmt vann. Det sved, og da jeg så meg selv i speilet hadde jeg sju lange, dype, rød-svarte kloremerker på ryggen. De var skikkelig dype. Jeg aner ikke hvor de kom fra!». Men det rare var at halvparten av merkene var borte i løpet av 12 timer. Resten av merkene forsvant på 3 dager.

  Abduction-historiene fra USA har fått en annen betydning for Monica de senere år. Egentlig kjente hun ikke til begrepet, før hun hadde den skremmende opplevelsen for ca. 3 år siden. Det var etter dette at hun kom over litteratur om fenomenet, og den fulle betydning gikk opp for henne. «Jeg våknet av at jeg satt oppreist i sengen, helt vettskremt, og følte det var noen i rommet. Jeg var livende redd! Trusen lå ved siden av meg, nederst i fotenden av sengen, og jeg hadde noe ekkelt kliss mellom beina, nærmest som en slags tykk gelé, luktfri. Jeg gikk på badet for å vaske meg. Jeg så meg selv i speilet, og lurte på: «Ha det skjedd noe, eller har det ikke?» Så black’et jeg helt ut, og husker ikke noe mer, før jeg våknet om morgenen i min egen seng.

  Et par måneder etter hadde hun en lignende drøm. Hun «følte» på seg at de ville komme om kvelden, var livredd, og satt opp med lyset på i hele huset. Klokken ble to og den ble tre. Til slutt må hun ha sovnet. Om morgenen oppdaget hun et sår i navlen, nærmest som et lite hull. Det var ikke stort, men gjorde så vondt at hun ikke greide ligge på magen i dagevis.  Såret forsvant i løpet av 3 dager. Hun forteller at mensen ble forskjøvet 6-7 uker i denne tiden, hvilket var helt uvant.

«Jeg hadde det helt jævlig i disse årene. Jeg var så redd at du ville ikke tro det. Jeg sov ikke skikkelig på 5 år. Jeg sov, men våknet 15 ganger pr. natt. Jeg sov med ett øye åpent, for å si det sånn.» Hun kunne fornemme dem, som lys gjennom vinduet. «Det blir sånn elektrisk, blåaktig atmosfære når de kommer», sier hun. «Jeg greide ikke vekke mannen min når det skjedde. Jeg snakket til ham, ristet skikkelig, dunka desperat i ham, jeg mener, jeg tok skikkelig tak i ham. Men det hjalp ikke.»

  Monica forteller at ungene hennes også har hatt UFO-opplevelser, og vært veldig redde. «Men vi snakker åpent om det, er sammen om det». Og sønnen hennes har nå fått hjelp og blitt kvitt frykten sin. En natt, etter at Monica hadde våknet livredd, satt hun og mannen hennes inne i stuen for å roe seg ned. Med ett så han tre grå aliens nærmest «skli» over gulvet. Han fortalte henne det ikke før senere.

  På denne tiden hadde Monica en meget spesiell «drøm»: Hun kom inn i et rom som var helt hvitt og firkantet, med noen bord (nærmest som klosser), og med tre «stoler». Det var lyst, men hun så ingen lyskilder. Det var 2 kvinner der - de var ikke mennesker, de var hybrider, blanding av mennesker og aliens. (Hun sier hun fikk beskjed om dette telepatisk). «De var like høye som oss, men med større øyne, mørkere og skråstilte. De var veldig pene, hadde perfekt hud, nesten som porselensdukker. Jeg fikk plutselig følelsen av at de hadde parykk. De var litt oppglødde, spente, jeg fornemmet at de skulle vise meg noe. Jeg var ikke redd». Kvinnen gikk ut, og kom inn med en baby i en bylt med klær, og la den på bordet. «Jeg så at det var en jente, men kunne ikke se ansiktet hennes, så bare kroppen. Den var som en vanlig baby, men hadde annerledes hud. Olivenfarget, eller brungrønn, gråaktig. Det var grønnskjær i den. Jeg tenkte: «Dere trenger ikke skjule ansiktet, jeg er ikke redd.» Jeg følte kjærlighet for den,  selv om det ikke var noe menneskebarn. Den hadde 4-5 cm lange hår spredt på kroppen. Jeg fornemmet at den var passiv og intelligent. Faren var ikke menneske. De sa det ikke, men jeg hadde opplevelsen av at den var min.

Morgenen etter oppdaget jeg plutselig at jeg gikk rundt og nynnet vuggesanger, noe jeg da aldri pleier gjøre. Det var først da jeg husket drømmen», sier hun.

  For et vanlig menneske høres dette både absurd og skremmende ut.

  Men Monica presiserer: «Jeg ville allikevel aldri vært noe av dette foruten. Uansett hvor redd jeg har vært, ville jeg aldri ha vært disse opplevelsene foruten! De har lært meg så mye! Jeg er blitt så mye sterkere. Jeg kjenner meg selv på en helt annen måte.» Selv om hun har følt så mye frykt, har det også vært mange vakre og fantastiske opplevelser. Hun forteller hvordan de største opplevelsene har vært veldig fine og åndelige, og gitt henne så utrolig mye. «De hjelper meg å utvide horisonten min. Jeg skjønner hvor stort kosmos er... hvor stort livet er... at alle ting henger sammen. At Gud finnes. Hvis man ser hvordan alle ting henger sammen på denne planeten, hvordan menneskekroppen fungerer, sa kan man ikke unngå å se at Gud fins.» Hun forteller at hun får undervisning om universet på høyt nivå, og beskriver engasjert hvordan hun ved en av disse opplevelse kunne se hele kloden, og alle atomene på en gang! Hun kunne se seg selv bakfra... Se alle ting, fra alle vinkler....!  

  - Jeg spør hvordan denne «læringen» foregår.

«Som oftest er jeg ute om natten, og de er der foran meg, med romskip hengende over. De lærer meg en masse ting. Underviser meg om hvordan det er på deres planet, f.eks Også om høyere matematikk.  Men jeg klarer ikke å huske det, for det fins ikke ord for dette i vår verden».

  - Hva skal alt dette brukes til, undrer jeg...

«Når de lander, så vil kanskje dette utløses. Jeg føler at jeg har en misjon, går på en måte bare og venter på et klarsignal.»

  Hun forteller om en ut av kroppen-opplevelse som hun hadde for ca. 5-år siden: «Jeg var ute av kroppen min (i lyskroppen). Og det som er meg nå (i denne verden), smeltet sammen med det som er resten av meg. Kall det overselvet, hvis du vil. Det var helt fantastisk! Vi hadde lyskropper (fysisk lyskropp), og jeg opplevde en sånn uendelig kjærlighet der. Ren kjærlighet, intelligens og viten. Uendelig med kjærlighet! Jeg opplevde Gud. Jeg kjente Gud i hver eneste celle i kroppen! Det gjennomsyret absolutt alt!

  Jeg ble vist hvordan vi selv legger opp våre liv før vi blir født. Vi bestemmer selv hva vi trenger å lære. Vi ser det selv, og gjør våre valg ut fra det. Derfor er det ingen som er offer. Det er ingenting som er farligere enn å føle seg som det. Vi har glemt mange åndelige ting  gjennom kristendommen. Vi føler oss f.eks. ikke Gud verdig, etc.  

  I ¾ år kunne jeg når som helst gjenoppleve denne fantastiske følelsen av kjærlighet. Den er umulig å beskrive. Det fins ikke ord i noe språk på jorden, som kan beskrive det jeg opplevde. Denne kjærligheten fins heller ikke på Jorden. Om du tar all kjærlighet i millioner av år, så blir det ikke en promille en gang! Helvete for meg, etter dette, er å være borte fra Gud. Man kan ikke bli ordentlig lykkelig her uansett hva man gjør. Jeg VET hva Gud er, for jeg har opplevd det. Det kan ikke forklares.» Hun forteller at minnet/følelsen er fjernet nå. Det  ble for tøft å være tilbake i det «vanlige» livet, med såkalt jordisk kjærlighet, etter å ha opplevd dette på et annet plan.

  Monica påstår hun ofte mottar healing fra dem. En healing som er helt vidunderlig, og som strømmer gjennom hele kroppen. «Og når jeg ber om hjelp, så får jeg det. Jeg vet jo ikke om det er dem som hjelper meg, men jeg  får hjelp.»

  Samtalegruppe

  Fordi Monica har vært så utrolig alene om det hun har opplevd hele sitt liv, ønsker hun nå å åpne sitt hjem for andre i samme situasjon, og som trenger noen å snakke med. «Det er viktig at de som har hatt slike opplevelser kommer sammen, og får bekreftet at det man har opplevd er sant. Jeg ønsker at folk skal kunne være seg selv, og fortelle om sine opplevelser. At vi skal kunne snakke fritt, bli kjent med hverandre, og støtte hverandre.

Det har tatt meg lang tid å komme dit jeg er i dag, og det har kostet så utrolig mye. Hvis jeg kan være til hjelp for andre i samme situasjon, så vil jeg gjerne det.»

Hvis du ønsker  å være med i en slik samtalegruppe, eller har spørsmål, kan du enten ta kontakt med NETI pr tlf, post eller e-mail, eller med Monica Hegge direkte på tlf: 21 92 25 15.   NETI gjør oppmerksom på at det her ikke er snakk om noen form for terapi eller personlig hjelp. Det dreier seg kun om private sammenkomster,  fullstendig på hver enkelts eget ansvar.