1961, da J.F.Kennedy (bildet under) holdt sin berømte tale om innen tiårets slutt å bringe et menneske fram til månen, lande på overflaten, eventuelt å sette foten på den, og dernest bringe ham trygt tilbake til Jorden, var de aller fleste eksperter på forskjellige vitenskapelige områder svært skeptiske til at en slik ferd kunne bli til virkelighet. De pekte særlig på USAs teknologiske nivå, som lå godt etter det russiske i denne perioden av den kalde krigen og  det oppståtte romkappløpet. Men denne talen førte til et tenke-og ingeniørarbeide uten like, og preget av en voldsom optimisme og vilje, uten like i verdens historie. Nær 500.000 mennesker arbeidet i 1965 for NASA alene, og hvor mange hundretusener som var engasjert som underleverandører er det vanskelig å tallfeste.

Astronautene som ble plukket ut til Apollo-programmet ble straks gjort til helter før de engang hadde vært ute i rommet. De hadde som pionerer en adskillig større andel i utviklingen av programmet enn for eksempel i utviklingen av romfergen. Alle var nybegynnere, og alt måtte læres fra bunnen av. Alle deltagendes sinn var åpent for nye ideer. Ord som "umulig" fantes ikke i NASAs vokabular. Og fremskrittene kom raskt. Både Mercury- og Geminiprogrammene ble store suksesser. Så da Apollo-programmet startet hadde man høstet drøssevis av erfaringer, noen dårlige men flest gode, og hadde dermed en solid plattform å bygge videre på.

Apollo-programmet gikk trinnvis fremover, med først å kunne komme seg ut i rommet på en sikker måte med den mye større romfarkosten enn de tidligere Mercury og Gemini-fartøyene. Dernest fulgte øvelser med frakobling og sammenkoblinger mellom kapsel og månelander i bane rundt Jorden. Så fulgte ferder til månen, men uten landinger foreløpig. Først skulle ytterligere trening i bane rundt månen fullføres. Men endelig, den 20.juli 1969 landet månemodulen Eagle i Stillhetens Hav og meldte tilbake til en verden som holdt pusten at "Houston, the Eagle has landed". Mannskapet på Apollo 11, Neil Armstrong (bildet til venstre), Edwin"Buzz" Aldrin og Michael Collins, som svevde alene i Columbia over måneoverflaten, skrev seg straks inn i menneskehetens historie som grenseflyttere i samme ånd som Cristopher Colombus og Charles Lindbergh. Og nye høyder skulle komme da Neil Armstrong, fire timer etter landingen, klatret ned stigen på Eagle og satte foten på månen med ordene "dette er et lite skritt for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten". Etter fulgte Aldrin og sammen utforsket de litt av overflaten på denne nye verden, samlet inn en 100 kg med stein, plasserte ut forskjellige instrumenter og fotograferte og filmet så mye som mulig.

Alle ferdene til månen, unntatt Apollo 13, var ubetingede suksesser, og da programmet avsluttet med Apollo 17 i 1972 hadde NASA enorme mengder med data liggende i form av fotografier, film og lyd samt instrumentmålinger. I tillegg kommer astronautenes egne private fotografier og filmer. Alle sentrale personer, inkludert astronautene, fikk taushetsplikt angående spørsmål om for eksempel eventuelle UFO-observasjoner eller andre sensitive spørsmål. Spekulasjonene, særlig etter at Internett ble alle-manns eie, om at NASA og astronautene hadde noe å skjule, vokste i omfang med hensyn til for eksempel antydninger fra mange hold om UFO-observasjoner og merkelige strukturer på månen som fantes på fotografiene og filmene. (se forøvrig Houston--Vi er ikke alene artikkel i UFO-nytt nr.3-1999)

I mange år forholdt særlig astronautene seg tause angående disse spekulasjonene, men i den senere tid har bla Edgar Mitchell, den 12. mann på månen i Apollo 14, stått frem og sagt at i hans øyne er UFOer og utenomjordiske virkelighet. Han er i dag en av CSETIs fremste talsmenn og reiser verden rundt og holder foredrag om UFO-saken og sine egne opplevelser i rommet og på månen. Han sier selv at han ikke har sett noen UFO eller et utenomjordisk vesen, men støtter seg til sine egne undersøkelser og forbindelser på høyt nivå i den amerikanske regjering og forskjellige vitenskapelige institusjoner. Noe mer tilbakeholden har de andre astronautene vært, men interessant materiale har fremkommet fra nær sagt alle astronautene, helt tilbake til de som deltok i Mercury og Gemini-programmene.

Denne artikkelen tar for seg et av disse interessante fotografiene. Det ble tatt av Neil Armstrong på måneoverflaten under en av de korte spaserturene de foretok (se bildet under). Ikke langt unna månelanderen lå en kraterkant som skulle undersøkes nærmere med hensyn til ejekta-teppet (når en meteor slår ned kastes materiale fra nedslaget opp, og legger seg så rundt det oppståtte krateret som et teppe. Dette materialet inneholder støv og steiner fra et stykke nedover i måneoverflaten). Det var her at Neil skulle ha støtt på to "måneboere". Den ene stående utenfor en huleåpning og den andre tittende frem innenfra hulen. Fullstendig usannsynlig? Kanskje ikke, med tanke på en avbrutt offentlig kommunikasjon mellom Eagle og Houston hvor Neil sier at han ser digre fremmede farkoster stå på en kraterkant, mens Aldrin filmer dem. Eagle blir så beordret til å gå til en sikker kommunikasjonslink. Jeg har med mine egne ører hørt denne kommunikasjonen, så at den fant sted hersker det ikke noe tvil om. Et bilde tatt av mannskapet på Apollo 12 viser muligens et slikt fremmed fartøy, som er delvis skjult blant kraterveggene (se bildet til venstre over).

Men tilbake til fotografiet. Det ble først forelagt den meksikanske journalisten og UFO-etterforskeren Jaime Maussan av Neil Armstrong i fjor høst (2000). Maussan selv fikk fotografiet undersøkt og resultatet av undersøkelsene var at det som er på bildet, det er der. Fotografiet er på ingen måte tuklet med. Så vil det bli opp til enhver å tolke hva som fremkommer på fotografiet. Så "mannen i månen" kan være virkelighet.