Wendelle C Stevens

Fire ti-år med UFO- forskning frem i lyset!

Oversettelse: Signe H. Einseth

På UFO-konferansen i Laughlin, Nevada i januar 1998 ga forskere fra hele verden sin hyllest til Wendelle Stevens - veteranen, som har drevet aktiv UFO-etterforskning i nesten 40 år. Denne internasjonalt anerkjente personen er kanskje mest av alt kjent for å besitte den største privateide samling i verden av UFO-fotografier.

  Dette enorme arkivet, som inneholder over 3000 bilder, er hyppig benyttet i filmer og TV-programmer, i tillegg til at det danner kjernen i verdens største visuelle UFO-database. Stevens er også viden kjent for sin grundige etterforskning innenfor det utfordrende, provoserende og ofte meget kontroversielle område av menneskelig/ alien kontakt, et tema som mange vanlige forskere anser for «to hot» til å håndtere.

  I løpet av flere ti-år har Stevens etterforsket et imponerende antall av 115 (etthundredeogfemten!) individuelle tilfeller av kontakter med utenomjordiske.

Stevens etterforsker kun kontaktsaker som kan backes opp av store mengder understøttende bevis, og han insisterer alltid på at det skal foreligge fotografi av gjeldende UFO. I de fleste saker han har etterforsket, vedvarer kontakten med de utenomjordiske over en lengre tidsperiode, noen ganger over mange år.

  Stevens mener informasjonen som er innsamlet fra kontaktpersonene kan kaste nytt lys over UFO-fenomenets mysterium, fordi det gir oss en direkte og enestående mulighet til å oppdage den mulige opprinnelsen til de utenomjordiske , og deres agendaer. 

  Det var Stevens uopphørlige søken etter ypperlige UFO-bilder som i 1976 ledet ham til Sveits, der han etterforsket den mest berømte og kontroversielle kontaktsaken i UFO-logiens historie; Eduard «Billy» Meier-saken. Den fattige, enarmede bonden, som påsto å ha pågående kontakt med utenomjordiske fra stjernesystemet Pleiadene, og som understøttet sin påstand med usedvanlige bevis, inkludert ca. 500 dramatiske foto av deres fartøyer i klart dagslys, - de beste fotos tatt noen sinne over en 50-årsperiode med forskning.

Stevens karriere som fulltids UFO-forsker startet da han forlot det amerikanske luftforsvaret i 1963, og gikk av etter 23 års aktiv tjeneste som oberstløytnant. Men det var mens han fremdeles var i luftforsvaret at Stevens opplevde en serie usedvanlige hendelser, som endret kursen på livet hans. Rett etter andre verdenskrig ble Stevens satt på et oppdrag gjennom «Air Technical Intelligence Center» ved Wright Field, Dayton, Ohio, - hvilket på den tiden også var hovedsetet for UFO-forskningsprosjektene Sign, Grudge og senere Blue Book. Stevens arbeid, som involverte analyse av blåkopier av høyt fremskreden luftfartsteknologi erobret fra tyskerne under krigen, innebar top-secret sikkerhetsklarering.

  Stevens ble senere sent til Alaska, for å overvåke installasjon av spesialutstyr ombord i B29 bombefly. Den hemmelige agendaen bak dette oppdraget var imidlertid å etterforske og registrere den avvikende/ anomale luftaktiviteten som forekom i dette området. «De så etter mystiske flyvende objekter, kjent som «fire-balls» eller «foo-fighters», forklarte han, «hvilket piloter hadde rapportert om gjennom hele krigen. Bombeflyene ble utstyrt med alt det nyeste elektroniske  målingsutstyr som fantes, og ble fullpakket med bilde- og filmkameraer. På denne tiden var folk delte i meningen hvorvidt disse objektene virkelig var en slags hemmelig teknologi, eller representerte noe totalt ikke-jordisk».

  Stevens fikk aldri tilgang til den eksponerte filmen. Den ble umiddelbart forseglet og sendt til Washington. Men de forbløffende beskrivelsene fra erfarne piloter overbeviste ham allikevel  en gang for alle om at  det de hadde møtt der ute ikke kunne være fra denne verden.

  «Ved ett tilfelle,» sier Stevens, «nærmet en diskos-formet UFO seg et B 29 bombefly rett i front, reverserte så, og forflyttet seg i neste øyeblikk til vingespissen, og forble der i 6 minutter. Pilotene rapporterte hyppig om diskos-formede fartøyer stående på pakkisen. Diskosene lettet og fløy av gårde når flyene nærmet seg. De var større enn B 29 bombeflyene, og de ble noen ganger observert mens de gikk ned i vannet, eller dukket opp fra det. Bombeflyene ble fulgt i hastigheter opp til 2000 km/t, mens vi den gang fremdeles ikke hadde noe som kunne gå raskere enn 1 mach.»

  Stevens insisterte på å få se bildene, men ble fortalt rett ut at hans sikkerhetsklarering ikke var høy nok, og hvis han ønsket å forfølge sin forespørsel kunne han bare gjøre dette utenfor de offisielle kanalene.

«Slik startet mitt liv som etterforsker etter at jeg forlot Luftforsvaret. Jeg begynte å ta vare på hver eneste presseartikkel som var trykket om UFOer. Deretter skrev jeg til personer som var involvert, og ba om kopier av fotografiene de hadde tatt - noe jeg har fortsatt med til denne dag.» 

  Wendelle Stevens har forbløffet tusenvis av mennesker på UFO-sammenkomster rundt omkring i verden med sin samling av UFO-fotografier som kan ta pusten fra en. Publikum er vanligvis sjokkerte over å se så mange klare og tydelige dagslysbilder av alien-lignende fartøyer.  Men selv om bildene er imponerende, i hvilken grad representerer de solide bevis for utenomjordisk intelligens? Stevens er den første til å innrømme at det er lett å forfalske fotografier.

  «Før computerne kom på markedet, var fotoanalysen begrenset til bruk av forstørrende glass, og kjempeforstørrelser i stor stil.»  Stevens, som etter å ha studert fotoer i årtier har blitt litt av en ekspert, forklarer at til og med disse grunnleggende teknikkene kan eliminere mange kjente metoder for forfalskning, i prinsippet montering og dobbelteksponering. Av de 3000 UFO-fotografiene Stevens besitter i sin samling, har han kun vært i stand til å levere rundt 100 til utførlig computeranalyse, på grunn av uoverkommelig høye kostnader.  Av finansielle grunner alene, var Stevens og hans samarbeidspartnere Lee og Brit Elders, kun i stand til å få sendt inn 4 av de 500 Meier-bildene til en særdeles grundig og gjennomgående/ uttømmende analyse.

  «Hvis vi kunne få fastslått med hundre prosent sikkerhet at minst ett av dem var ekte,» sier Stevens, «ville vi være i stand til å bevise at noe helt klart hadde skjedd med Meier. Til slutt passerte alle 4 bildene testene. Vi strakk oss enormt langt for å få disse bildene testet, og mange elektroniske firmaer utførte pionerprosesser på fotografiene, prosesser som fremdeles benyttes i dag. Ved analyse er det mulig å eliminere alle kjente nåværende forfalskningsteknikker, med unntak av en modell i naturlig størrelse. Men, det fins selvsagt ingen prosess som kan bevise at det er et fotografi av et utenomjordisk fartøy.»

  En del av Stevens arbeid ved Air Technical Intelligence Center, var å studere innovativ luftteknikk og utvikling fra andre land, inkludert de forbløffende tekniske fremskrittene gjort av nazistene. Mens han arbeidet her, påstår Stevens å ha ett et kart over Tyskland som var markert med ni Saturn-formede symboler. Uten å vite hvordan denne informasjonen korrelerte til saken, makulerte han kartet.

Tretti år senere fant Stevens ut gjennom Vladimir Trazisisky - en pensjonert bulgarsk etterretningsagent - at disse symbolene indikerte hvor nazistene hadde lokalisert sine senter for moderne teknisk forskning. Trazisisky hadde sett en av de to 16mm tekniske filmene som hadde overlevd krigen. Disse filmene viste detaljer fra nazistenes hemmelige V7 våpenprogram, som, i følge Stevens og andre forskere er beviset på at nazistene hadde utviklet avansert teknologi, tilstrekkelig fremskreden til å bygge flyvende diskoser.

  «På slutten av krigen hadde nazistene ni hemmelige forskningsanlegg, hvor de bygget to typer disker: det minste «Vril»-fartøyet, og den mye større «Haunebu». Begge disse ble drevet ved hjelp av et «null-gravitasjonsfelt». I test-flyvninger  steg disse fartøyene 60.000 fot på kun seks og et halvt minutt, hvilket radikalt overgikk hva de alliertes fly kunne utføre.»

  Så merkelig det enn høres, så påstår Stevens at disse fartøyene ble brukt kun en gang mot de allierte, der de uten sidestykke fullstendig utmanøvrerte et bombeflyraid på 800 fly over Tyskland, og skjøt ned 200 bombefly i løpet av en natt. Men tilsynelatende hadde utviklingen kommet for sent til å redde Det tredje riket, og nazistene besluttet at det var bedre å forsøke å benytte denne teknologien etter krigen, i et forsøk på å etablere et Fjerde rike. Stevens mener at på tross av usedvanlige forsiktighetsregler fra nazistenes side, gjennom å ødelegge både forskningsanlegg og alle eksisterende bevis, så klarte både russerne og amerikanerne å kapre både arbeidstegninger og nok vitenskapsmenn til å grunnlegge sine egne flyvende diskos-program.

  Gitt betydelige bevis for at visse grener innenfor regjeringen i hemmelighet har bygget flygende diskos-formede fartøy, blir spørsmålet hvor mange UFO-observasjoner verden rundt er utenomjordiske, og hvor mange representerer vår egen oppfinnsomhet? Stevens mening om dette temaet ble endret etter private samtaler med Stan Deyo - en «skyggefigur» som påstår å være ledende konsulent i området- gravitasjonsbaserte fremdriftssystemer.

  "Jeg møtte Deyo første gang da han kom til Laughlin-konferansen for å holde foredrag," forklarer Stevens. "Han er en meget suksessfull forsker innen utvikling og konstruksjon av gravitasjonsbaserte fremdrifts- systemer, og arbeider for den amerikanske regjeringen som konsulent på ulike steder, inkludert den notoriske basen i Pine Gap, Australia." Her mener Stevens at både England, Frankrike, Vest Tyskland og USA deler en hemmelig base, for å bygge og teste denne fantastiske UFO teknologien.

  "Jeg var målløs da Deyo informerte meg om at han var sikker på at rundt  40% av alle UFO-observasjoner kan tilskrives jordisk produserte fartøyer, og er observert av uinformerte vitner. Han påsto at USA hadde ett funksjonelt fartøy av denne typen allerede så tidlig som i 1958, og fløy kaprede tyske disker  før den tid. Jeg spurte Deyo hvordan de kunne holde noe som dette skjult så lenge, og han svarte at for det første hadde autoritetene som var ansvarlige for disse programmene sin en egen kommandolinje - de var ikke ansvarlig overfor noen, unntatt seg selv. For det andre, var alle de ansatte karrierepersoner, og bokstavelig talt ansatt i jobben på livstid. Denne jobben var ikke noe du kunne forlate. For det tredje var incentivene uhyre store, og straffen var permanent."

  På spørsmålet om hvor suksessrik det amerikanske militæret har vært i sine bestrebelser på å reversere/ kopiere utenomjordisk teknologi, svarer Stevens: "En god venn av meg var flysimulator-ingeniør på Area 51. Hans jobb var å trene piloter til å fly spionflyet SR-71, samt «Stealth’en». Han bygget også simulatorer for å trene piloter til å fly spesielt diskos-formede fly som ikke er offisielt identifisert ennå.

  "Pilotene trenet i disse hele tiden, det er ganske mange av dem. Men de diskene flyr kun i atmosfæren, ikke i verdensrommet. Disse er jordisk produserte fartøy som bruker nyskapende teknologi, tilpasset fra utenomjordiske kilder og som kan flyte på gravitasjonen."  Stevens påstår at hans venn har informert ham om at bestrebelsene med å reversere utenomjordisk teknologi har vært kraftig begrenset på grunn av spesielle problemer. "Ett av hovedproblemene kommer av det faktum at alt materialet er så totalt forskjellig. Det er som om en primitiv stamme skulle prøve å lage ett kjøleskap fra bunnen av. Selv om de skjønte prinsippene, ville de måtte utvikle seg gjennom mange trinn for å nå stadiet der de klarte å lage materialet." Det andre problemet, påstår han, er å arbeide på en slik måte at man bygger bro mellom gapet over den måten de utenomjordiske angivelig kontrollerer fartøyets bevegelser på, hvilket Stevens hevder involverer en form for "spesielt trenet mentalt input."

  "Det er to utenomjordiske som kan, og flyr disse diskene," påstår Stevens, "men de har ennå ikke klart å trene menneskelige piloter til å fly dem, fordi det kreves et betydelig omfang av mentalt input eller kontroll, hvilket mennesker ennå ikke har klart å oppnå. Som en konsekvens av dette, har ingeniørene forsøkt å tilpasse denne mentale input på en slik måte at mennesker kan bruke denne teknologien."

  Det å etterforske saker der individer påstår å ha tett kontakt med utenomjordiske, plasserer de fleste etterforskere i ett nesten tabuområde. Grunnen til at kontaktfenomenet generelt forblir et slik kontroversielt tema, er fordi vi psykologisk reagerer med en automatisk refleks, basert på tidligere viten og hvordan vårt tankesett er sammensatt. Det er stor mangel på tilgang til korrekt fremforsket informasjon om temaet, fordi området har blitt bevisst og systematisk latterliggjort av CIA under 50-tallet. Mange av påstandene gjort av tidlige kontakter, slik som Adamski, ble eksponert som regelrett tull. Kjennetegnet på kontaktpersoner ble at de krydrer visse minner med fantasier og bedrag.

  "Av de ca. 115 kontakttilfellene jeg har undersøkt", sier Stevens, "der alle av dem involverer at kontaktpersonen har tatt bilder av fartøyet, og ofte har vedvarende kontakt over en lengre  periode, og der de utenomjordiske enten har lært personens språk, eller snakket til vedkommende telepatisk på dette språket, har jeg konkludert med at det er kun to utenomjordiske grupper som synes å komme fra to helt bestemte områder, og som har opprettholdt en langvarig interesse for menneskeheten. De andre 98% kommer fra forskjellige steder, har forskjellige agendaer, forskjellig morfologi, språk, teknologi, og kan plasseres i en tredje felleskategori".

  Stevens tror at disse to tilbakevendende grupper kan deles mellom de menneskelignende utenomjordiske som kommer fra stjernesystemet Pleiadene, og en større gruppe av små humanoide utenomjordiske, vanligvis kalt de grå - med en spesiell gruppe kalt Reticulums, med opphav fra en av tvillingstjernene i Reticulum-systemet (Zeta 1 Reticulum). Vesener fra dette systemet var ansvarlig for bortføringen av Barney og Betty Hill, og den 5 dager lange bortføringen av Travis Walton, samt det mindre kjente tilfellet William Herrman.

  Betty Hill ble vist ett tredimensjonalt stjernekart av en av de utenomjordiske da hun spurte vesenet hvor de kom fra. Da dette ble nøyaktig rekonstruert fra hennes hukommelse, viste det seg at de utenomjordiske kom fra Reticulums tvillingstjernesystem. På samme måte ble Herrman faktisk fortalt av de utenomjordiske at de kom fra den tredje planeten fra den stjernen vi kaller Zeta 1 Reticulum da han først gang ble bortført i 1977. Enda mer overraskende var erkjennelsen fra disse vesenene, om at de tidligere hadde plukket opp to 18 år gammel mennesker, men p.g.a. uheldig publisitet omkring Hill-bortføringen, hadde måttet stanse sin aktivitet for en tid.

  Stevens diskuterer sin undersøkelse av tilfellet Herrman i sin bok, UFO Contact from Reticulum. Den starter med William Herrmans gjentatte UFO-observasjoner omkring hans hjemsted i North Charleston i South Carolina. På den tiden da observasjonene forekom, i 1977, var dette området hjemsted for ett antall militære baser og ett kjernefysisk våpenanlegg.

  "Til slutt fikk Herrman en følelse av at UFOen fulgte med ham", sa Stevens. "Når UFOen ble sett over huset hans, gikk han til ett høydepunkt for å observere den med kikkert. Plutselig forsvant den ut av syne, og dukket deretter opp direkte foran ham.

  "Forbauset mistet han balansen og begynte å falle. Herrman rapporterte at han ble omsluttet av en stråle av blått lys, som frøs ham i løse luften, og transporterte han inn i fartøyet. Da han fikk tilbake bevisstheten, befant han seg på ett bord og var under undersøkelse".

  Herrmann forklarte til Stevens at de utenomjordiske kommuniserte med han direkte. Når han spurte ett spørsmål fikk han svar på engelsk inne i hodet sitt. Han sier at de var vennlige, og at de til og med tok han med på en detaljert omvisning rundt på skipet.

  Herrmann påstår at de utenomjordiske fortalte ham at de ville komme tilbake, og etter denne ufrivillige bortføringen oppstod en serie av utvidede kontakter, og kommunikasjon der han ble gitt tallrike "overføringer". Det seneste ble kanalisert til ham, og inkluderte sider med skrevet tekst i ett komplett mystisk alfabet, skjematiske diagrammer av de utenomjordiskes framdriftssystem, og en stor mengde av kompleks teknisk og vitenskapelig informasjon langt over Herrmanns forståelse eller utdanningsnivå, og relatert til temaer han absolutt ikke hadde kjennskap til. ET’ene fra Reticulum informerte Herrmann at grunnen til at deres fartøy gjorde raske, lynsnare rettvinklede manøvre, var for å unngå mulige "radartreff". En forbauset Herrmann lyttet mens de utenomjordiske forklarte hvordan eksponering for en spesiell type eksperimenterende radarer, resulterte i at tre av deres skip mistet kontrollen og krasjet. De hadde forsøkt å forhandle med regjeringen i USA om returnering av kropper og vrak, men dette hadde resultat i at deres utsendte skip hadde blitt skutt på.

  Stevens hevder at den radartypen som forårsaket krasjene, var en tidlig prototype av område- overvåkningsradar, som var så kraftig at den kunne steke fugler i flukt, og ble etter hvert oppgitt. Herrmann påstår at de utenomjordiske forklarte at de besøkte jorden i hensikt av vitenskapelig observasjon og studier av alt liv på planeten - ikke bare menneskene. De tok en mengde med biologiske prøver, kartla vår verden, og utførte alle former for geologiske målinger. Ikke overraskende, fordi de i så mange andre kontakttilfeller later til å være dypt bekymret for nivået av forurensning og vår bruk av atomkraft. På tross av at mange vitner, inkludert Herrmanns kone, som så UFOer ved flere anledninger, var reaksjonene fra det ekstremt konservative og religiøse samfunn der Herrman bodde, meget fiendtlig. Det virket som han led mer i hendene på sine medmennesker, enn fra sitt samkvem med utenomjordiske besøkende.

Etter å ha gått offentlig ut med sine påstander, ble han oppsagt fra jobben, avvist av samfunnet, og huset hans brent ned til grunnen.

  Det fantastiske kontakttilfellet Billy Meier, som startet i 1976, er uten tvil det mest kjente og kontroversielle i UFO-logiens historie. Meier påsto at han ble kontaktet av vesener fra Pleiadene, tatt ombord i deres fartøy, reiste gjennom verdensrommet, og ble undervist i en alternativ historie om vår egen planet. Meiers kontaktnotater fyller flere bind, og er alle blitt oversatt og publisert av Stevens privat, og har totalt splittet UFO-samfunnet angående dens pålitelighet. På tross av det fantastiske i Meiers påstander og den kraftige kritikk disse har mottatt, har ingen til dags dato klart å avvise dem totalt, ei eller ektheten i mange av Meiers UFO-fotografier.

  Stevens besøkte Meier ett år etter at kontakten etter sigende hadde startet, og konstaterte raskt at tilfellet krevde en omfattende og langvarig etterforskning. Til slutt, med assistanse av Lee og Brit Elders, hadde Stevens gjort 16 reiser og brukt totalt 81 dager sammen med Meier. Stevens forklarer at grunnen til at hoved-UFO-gruppene ble ekskludert fra etterforskningen, var at han visste at saken ville bli for kompleks og for kostbar å etterforske for organisasjoner som APRO eller MUFON. Etter Stevens erfaring, ville slike grupper bare kunne bruke en helg for å intervjue vitner og manglet alltid tilstrekkelige midler. Ekskluderingen av ledende UFO-grupper i Meier-saken førte sannsynligvis til en god del bitterhet, og ledet mange etterforskere til fullstendig å fordømme saken på stedet. Uansett, Stevens er ikke i tvil om at saken er genuin, og insisterer på at Billy Meier var for fattig til å forfalske et så enormt detaljrikt og langvarig  kontakttilfelle.

  "Jeg dro dit, og jeg vet hvor fattig han var. Han hadde ingen ressurser, han hadde ett ødelagt kamera og filmen hans var ofte fremskaffet av naboer og venner. Det var også fem andre personer som uavhengig hadde fotografert fartøyet. Det var landingssteder vi kunne undersøke, og på disse stedene vokste gresset forskjellig selv fire år seinere. I tillegg ble fire av fotografiene hans meget grundig analysert og ingen tegn på forfalskning ble oppdaget. Vi kalkulerte størrelsen på objektet han hadde fotografert og de korresponderte nøyaktig med størrelsen av fartøyet han beskrev."

  Stevens fikk også analysert en metallbit som Meier hadde fått, og som ble påstått å være av utenomjordisk opprinnelse. "Vitenskapsmennene konkluderte at det var en sjelden blanding av metaller i en krystallinsk tilstand i en gitterform. Resultatet er ekstremt komplisert, men kort fortalt var det ingen indikasjon på at den hadde vært i en smelteform, og at den var blitt laget i en kaldfusjonsprosses, som vi ikke kan utførte her."

  Det store mengden av påstander involvert i Meier saken, gjør den til en skremmende sak for en etterforsker. Gary Kinder, forfatteren av Light Years, gjorde en meget grundig studie av Meiers bevis, og kom til en lignende konklusjon som andre etterforskere:

  Nemlig at den virkelige sannheten om Meiers påstander til syvende og sist var umulig å bevise, verken i den ene eller den andre retningen.

  Noen samtidige etterforskere - som er mer åpen til å revurdere Billy Meier saken -  mener at hans opplevelser er en bisarr sammensmelting av virkelige utenomjordiske kontakter og  komplekst bedrag.

Kilde: magasinet Alien Encounters