UFO:
Spurte du ikke også Michael Hestletine?
G.BRUNI:
Så absolutt, det gjorde jeg. Michael Hestletine var sekretær i forsvars-
departementet da Rendlesham Forest-saken skapte store overskriftet i oktober
1983. Jeg har sett noe av korrespondansen hans angående denne saken, og det
er helt klart at han er feilaktig informert om hva som skjedde i løpet av
desember 1980. Jeg intervjuet ham i september 2000, for sent til å inkludere
dette i boken min. Da jeg spurte ham om denne saken, svarte han at han husket
den, men da jeg stilte spørsmål omkring hans korrespondanse angående
hendelsene, ble han unnvikende.
Saken er, at da Hestletine var sekretær
i forsvarsdepartementet benektet han at noen av Bentwaters/ Woodbridge UFOene
ble registrert på radar. Men til tross for at det følgende ikke beviser at
RAF (Royal Air Force) radarregistrerte UFOene, så mottok forskeren Nicholas
Redfern i 1989 et svar på sin forespørsel angående saken fra RAF Watton
Eastern radar, som klart viser at det ble observert UFOer ved Bentwaters den
28. desember 1980. Boken min inneholder også et intervju med Nigel Kerr, en
radaroperatør ved RAF Watton Eastern Radar, som registrerte et mystisk objekt
på skjermen sin i løpet av romjulen 1980. Dette kan bare bety, at uaktsomt
eller ikke, så har Parlamentet blitt villedet angående denne hendelsen.
UFO: Var ikke Michael Portillo mer imøtekommende?
G.BRUNI:
Michael Portillo var sekretær i forsvarsdepartementet på midten av
90-tallet.
Da jeg spurte ham om saken, husket han den godt, men påpekte at det var før
hans tid. Han virket oppriktig interessert og ba om tittelen på min kommende
bok, som han sa han gjerne ville lese. Han ble fascinert da jeg fortalte ham
at tittelen var hentet fra et direkte sitat fra en samtale jeg hadde med
Margaret Thatcher.
Forbauset
spurte han: ”Snakket hun til deg om dette?”
Da jeg gikk hardere inn på ham angående Rendelsham Forest-saken og
UFO-fenomenet generelt, svarte han med et smil og et glimt i øyet: ”Jeg vet
mye, men sier lite”.
UFO: Du har klart å få intervju med utrolig mange mennesker som har hatt
befatning med denne saken: hvor vanskelig var det å oppspore disse personene?
G.BRUNI:
Jeg har intervjuet rundt 110 personer, som har vært behjelpelig med
etterforskningen; hvorav trettifem er meget sentrale personer, som ikke har gått
ut offentlig med noe før nå.
Innimellom var jeg heldig, og det tok bare noen få dager å oppspore dem,
andre ganger tok det nesten et år. Major General Gordon Williams USAF (United
States Air Force) (pensj.) og vitnet Edward Cabansag fant faktisk meg.
UFO: Hvem mener du bidro med den viktigste informasjonen?
G.BRUNI:
Det er et vanskelig spørsmål, fordi nesten alle personene jeg intervjuet
bidro med viktig informasjon, hvor hver av dem innehadde et stykke av
puslespillet. Edward Cabansag, som var involvert i startfasen av saken, hadde
hittil aldri uttalt seg offentlig til noen, så hans vitneutsagn var meget
spennende, og Adrian Bustinza uttalte seg for første gang om at han var blitt
avhørt. Jeg avdekket også den sanne identiteten til Steve Roberts, som var
det første vitnet som lekket informasjon til en sivil person. Det er et
interessant intervju med ham i boken.
Gary Collins, et nytt sivilt vitne, sto frem med en forbløffende historie fra
en egen UFO-opplevelse, i tillegg til opplevelsen han hadde sammen med sine
USAF-venner som var involvert i den andre store saken, og som bare kan
beskrives som en UFO-opplevelse av tredje grad. Men uten assistansen fra alle
som bidro, kunne denne historien aldri blitt fortalt.
UFO: Du har tydeligvis skrevet boken din med et åpent sinn, og har lånt øre
til både dem som er for og imot UFO-saken og dens cover-up. Hvilke tanker
hadde du i starten av denne saken? Trodde du på historien, at den var sann?
G.BRUNI:
Jeg ble interessert i UFOer for bare ti år siden; før dette forsket jeg i
det para- normale, og arbeidet i skjul med etterforskning av kultledere. Så
jeg var en skeptiker da jeg snublet over min første UFO-sak. Men så, for syv
år siden, leste jeg Timothy Good’s bok, ”Above Top Secret”, og
Rendlesham Forest-saken var en av hovedtilfellene han tok for seg. Jeg fant
dette interessant på den tiden, særlig fordi det forelå et offisielt USAF
memorandum, hvilket tydet på at dette dreide seg om en virkelig militær
UFO-sak. Men de fleste av vitnene var tidligere USAF-personell, og jeg antok
at det var en umulig oppgave å oppspore dem. Så, i 1997, da interessen for
UFOer økte og folk begynte å anse Rendlesham Forest-saken som ”det
Britiske Roswell”, ble jeg mer interessert. Jeg elsker utfordringer, og
tenkte dette var en ypperlig sak å gå løs på.
Det var først da jeg begynte å intervjue vitnene, at jeg innså at dette var
en veldig menneskelig historie. Disse menneskene var militære personer som
hadde opplevd noe meget usedvanlig – noe som de fremdeles i dag ikke kan
forklare – og det hadde påvirket deres liv på en negativ måte.
De ønsket at sannheten skulle komme ut, fordi det de siste tjue årene har
blitt skrevet så mye om saken, og i følge vitnene har mye av dette vært
basert på teorier – ikke fakta. Slik startet min søken. Jeg startet med
blanke ark, og lot saken folde seg ut.
UFO: Mange vil finne det underlig at General Gordon Williams, som var sjef for
militærbasene på den tiden hendelsen inntraff, skulle kontakt deg personlig.
Og i følge boken har han aldri oppgitt grunnen til at han gjorde det. Kan du
si noe mer om det?
G.BRUNI:
Det er flere ting som Gordon Williams ikke har forklart. Selv om jeg er tilbøyelig
til å tro at han hadde en personlig interesse i min etterforskning, har jeg
ikke utelukket muligheten for at han kan ha blitt bedt av et regjeringskontor
om å kontakte meg for å finne ut hvor mye jeg visste, og sjekke i hvilken
retning min etterforskning gikk. Det faktum at han reiste til England spesielt
for å møte meg personlig, var også merkelig.
UFO: I dine intervjuer med Gordon
Williams, påstår han at han ikke var involvert i saken, og du har ikke
funnet noe som kan motbevise det. Da han kontaktet deg i januar 1998, var han
da klar over at hans navn var knyttet til UFO saken i Rendlesham Forest?
G.BRUNI:
Jeg er overhodet ikke i tvil om at Williams ikke var involvert i selve
hendelsen. Bare en person har påstått dette, og det fins ikke fnugg av bevis
for at han var det. Bildet av Gordon Williams dukket først opp på forsiden
av ”News of the World” i oktober 1983, men det var ikke før en måned
senere at hans navn ble satt i sammenheng med selve hendelsen, og det sies til
og med her at han hadde kommunisert med aliens.
Dette var ikke noe avisen hadde funnet
opp, men var hentet fra et intervju med en tidligere ansatt i luftforsvaret,
som helt feilaktig antok at Williams var involvert.
Williams, som på den tiden var brigadegeneral, husker denne dagen meget
klart. Han ble innkalt til kommandosentralen ved Norton Luftforsvarsbase i
California, der han var stasjonert, og ble bedt om å følge med, etter hvert
som en computer rullet frem historien fra avisene. Det sier seg selv at han
ble fullstendig latterliggjort av sine medoffiserer. Jeg er glad
for at boken min nå har gitt ham muligheten til å rette dette opp.
UFO: Du har klart å frembringe en mer detaljert kopi av det berømte
lydopptaket gjort av oberstløytnant Halt under hans egen etterforskning i
Rendlesham-skogen. Kan du forklare hva som er forskjellen på den du har og
den offentlige?
G.BRUNI:
Det som skjedde, var at i 1983-84, laget oberst Sam Morgan en kopi av Halt’s
miniatyr kassettbånd, ved hjelp av en liten, bærbar kassettspiller.
Han laget så flere kopier, som ble
sent til flere forskere. Disse forskerne laget så kopier av kopiene, og disse
ble så distribuert videre til personer i UFO-”samfunnet”, og det vi satt
igjen med var en samling andre- og tredjegenerasjons taper.
Jeg klarte å få tilgang til den originale mastertapen fra Sam Morgan, og ved
å benytte den teknologien vi har i dag var jeg i stand til å lage en mye
bedre kopi, som fikk frem mer av bakgrunnskonversasjonen og gjorde nye navn hørbare,
inkludert sersjant Adrian Bustinza, et vitne som påstår at han var med i
Halt’s patrulje da de støtte på en landet UFO. Men, jeg må være enig
med Bustinza i at tapen er redigert.
UFO: Du har også avdekket USAF fotografier tatt av landingsstedet. Enkelte
skeptikere vil uten tvil sette spørsmålstegn ved dette. Kan du bevise at de
er autentiske?
G.BRUNI:
Jeg er ikke i tvil om at fotografiene er ekte. Jeg kjenner måten de ble
lokalisert på, og personene som var involvert.
Ray Gulyas, NCO-personen som tok disse bildene, ga filmen til Richard Nunn, en
engelsk venn, som fremkalte dem.
Ray mente å beholde fotografiene, sannsynligvis som en souvenir, men de
forsvant fra hans personlige eiendeler da han ble overført til USA noen få måneder
senere. Bare ved ren flaks hadde Richard beholdt negativene, og dette viste
seg å være et viktig bevis. Bildet viser en britisk politioffiser og en USAF
offiser som undersøker det første landingsstedet. USAF-offiseren er tydelig
identifiserbar som kaptein Mike Verrano, og navnet til politioffiseren kjenner
jeg også.
UFO: Boken omhandler også ettervirkningene; var dette vanskelig å
etterforske?
G.BRUNI:
Dette var den vanskeligste delen, fordi den involverte
fortielsen/dekkhistorien. Jeg visste det måtte være ettervirkninger, det var
åpenbart, men hvor langt man hadde gått i sine bestrebelser på å fraholde
informasjonen fra å lekke til publikum, var det mest opprørende.
Historien om det som hendte etter begivenheten, er etter min mening vel så
viktig som selve møtet med UFOen. Jeg var på sporet av Luftforsvarets kontor
for Spesialetterforskning (AFOSI) tidlig på dagen, men USAF hadde offisielt
benektet at kontoret hadde etterforsket saken. Da Malcolm Zickler, den
tidligere sjefen for Sikkerhetspolitiet og Terrorpolitiet (Law Enforcement
Squadrons) bekreftet at de hadde gjort det, var det et gjennombrudd. Men det
var først da jeg klarte å finne Wayne Persinger, den tidligere underkommandøren
ved AFOSI ved Bentwaters/ Woodbridge, at jeg ble sikker på at kontoret var
involvert i etterforskningen og dekkhistorien.
Det faktum at AFOSI (som er et kontor som styrer USAF) avhørte og
plaget/truet vitnene, er fullstendig uhørt, etter min mening. Adrian Bustinza
hadde en forferdelig opplevelse, og han har aldri glemt trusselen de kom med,
hvis han noen gang skulle komme til å fortelle om UFO-hendelsen, nemlig:
”Kuler er billige, en ticent for dusinet”.
UFO: Hva var etter din mening den mest bekymringsfulle delen av
etterforskningen å håndtere?
G.BRUNI:
Noen av vitnenes utsagn var meget vondt og vanskelig å få frem, spesielt det
å skulle gjenkalle/erindre avhørene. For eksempel Jim Penniston, som ble pålagt
en narkotikapåvirket hypnose og Adrian Bustinza’s ildprøve i et
underjordisk anlegg, der han hevder at han ble truet.
Edward
Cabansag’s erkjennelse av at
han hadde opplevd fenomenet ”tap av tid” var også tøft.
UFO: Du nevner i boken din at du mottok vennlige advarsler i løpet av
etterforskningene. Hvor alvorlig tok du disse advarslene?
G.BRUNI:
Veldig alvorlig. Som jeg forklarer i boken, de var på ingen måte truende,
men jeg hadde inntrykk av at de som kom med disse advarslene visste mer enn de
hevdet å gjøre. For eksempel kom det advarsler direkte fra tidligere, høyere
USAF-offiserer, og den tidligere ansvarlige sivilpoliti offiseren som hadde
ansvaret for Woodbridge politiet på den tiden hendelsen inntraff. Faktisk så
antydet en av de tidligere USAF offiserene at jeg skulle være meget forsiktig
for å unngå å bli dyttet foran en buss. Jeg tok det som vennlige advarsler,
men det fikk meg til å innse at jeg var på rett vei i etterforskningen.
UFO: Er det riktig å si at du har mottatt assistanse fra kilder i
regjeringen?
G.BRUNI:
Ikke så mye som jeg skulle ønske. Jeg tror de var interessert i hva jeg
holdt på med. Jeg fikk så absolutt oppmerksomhet.
For eksempel, da jeg ba om tillatelse til å besøke Woodbridge basen, som
var, og fremdeles er Forsvarsministeriets eiendom (MoD=Ministry of Defence),
ble jeg gitt VIP-behandling, og fikk en guidet omvisning av sikkerhetssjefen
for Forsvarsministeriet på Colchester Barracks.
Da jeg ringte forsvarspolitiet, fikk jeg svar fra avdelingssjefen. Det ble også
avtalt å gjøre et intervju med meg i ”Focus”, Forsvarsministeriets
intern-avis, som sendte selveste sjefsredaktøren. Jeg hadde inntrykk av at
han var mer interessert i hvordan jeg hadde fått tak i informasjonen, enn i
detaljene om saken selv.
UFO: Det har blitt antydet at du
kan ha blitt gitt hjelp for å bidra til å lekke UFO-informasjon ut til det
offentlige. Er det noe i dette?
G.BRUNI:
Hvis du sikter til regjerings- medlemmene jeg intervjuet; så hjalp de
ikke til frivillig. Jeg tror mer det dreide seg om å stille de riktige spørsmålene
til riktig tid. Forsvarsministeriet vet at jeg ikke er noen trussel, i det jeg
aldri med viten og vilje ville gjøre noe som kunne skade landets sikkerhet.
Men jeg beveger meg i interessante sirkler, og medgir at jeg sannsynligvis er
en ideell kandidat for å lekke kontrollert informasjon om UFO-fenomenet. I så
fall, tror jeg det har vært en interesse for hva jeg hadde avdekket, og
hvordan jeg ville presentere det for offentligheten.
UFO: Er du enig med Nick Pope i at Forsvarsministeriet ikke er involvert i
dekkhistorien?
G.BRUNI:
Jeg er temmelig sikker på at våre informasjoner medfører stor
riktighet, men det er ikke tvil i min sjel om at amerikanerne har kontrollen
over UFO fenomenet i stor skala. Jeg vet dette med meget stor sikkerhet, fra
personer hvis ord jeg stoler på. Jeg har en rapport fra en tidligere NCO (Navy
Chief Officer) i det britiske forsvaret, der det fremgår at amerikanerne tok
over en UFO-etterforskning i forbindelse med en hendelse i England, på området
til en engelsk forsvarsbase.
Men uansett hvilken sak, noen engelske departementer må vite hva som foregår.
UFO: Men til tross for uenighet på dette området, så skrev Nick forordet i
boken din?
G.BRUNI:
Ja, og jeg hører at dette forordet har skapt litt bølger. Men Nick er en god
venn av meg og han ga meg gode råd som gjorde at jeg greide å få tak i både
skvadronleder Moreland’s tilleggsreferat til løyntnant Halt’s memorandum,
og utvekslingen av korrespondanse mellom Lord Hill-Norton og Lord Gilbert. Han
satte meg også i kontakt med Nigel Kerr, radaroperatøren ved RAF Watton.
UFO: Du lanserte boken din fra
Forsvarsdepartementets Hovedkvarter, Whitehall. Hvordan i all verden greide du
dette?
G.BRUNI:
Lanseringen ble holdt i Henry VII vinkjeller, og ble kombinert med en
veldedighets aften for ”the British Limbless Ex-Servicemen’s Association (BLESMA)”
(Det Britiske Forbundet for Krigsskadde). Begivenheten ble organisert av 2
ansatte i Forsvarsdepartementet, Adrian Bevan og Tony McEvoy, som driver
”Apollo Fundraising”, der jeg sitter i styret.
Herr John Mills, som vokste opp i Suffolk, ikke langt fra Rendlesham,
er vår beskytter. Wing Commander (vingleder) Colin Debenham RAF (pensj.), også
i Apollo, var møtekoordinator for kvelden. Apollo har også arrangert andre
begivenheter i Forsvarsdepartementet for å samle inn penger til våre
tjenestemenn og –kvinner.
All inntekten fra boksalget mitt denne kvelden ble donert til BLESMA og
gjestene ble bedt om å gi donasjoner. Vi hadde også utlodning og auksjon,
som ble ledet av Tom Sharp, sjefsvakt ved Tower of London. Tom og hans
uniformerte Beefeaters gjorde en storartet jobb.
Faktisk så innbrakte en kopi av Halt’s lydopptak av UFO-opplevelsen (laget
av mastertapen som jeg fikk fra løyntnant Sam Morgan) hele 100 pund på
auksjonen. Den gikk til Prinsesse
Reem Al Sabah fra Kuwait. En kopi av det gamle kartet over landingsstedet til
RAF Bentwaters ble solgt til Lady Anna Brocklebank som gave til hennes sønn;
det innbrakte også 100 pund. Flere
innrammede kopier av memorandumet ble også auksjonert bort. Totalt fikk vi
inn over 2.000 pund til BLESMA.
UFO: Men betyr dette at Forsvars- departementet bifaller boken din?
G.BRUNI: Nei. Jeg tror heller at lanseringen skapte en del bekymring
i visse kvarterer. Forsvarsdepartementet kontaktet min forlegger noen dager før
begivenheten og bestilte noen eksemplarer av boken til visse høyere funksjonærer.
Jeg vet en kopi var til statssekretæren. Min publisitet omkring boken
ble fulgt opp med en kunngjøring fra Forsvarsdepartementet, som stipulerte at
de ikke ga sin tilslutning til boken min eller til dens innhold. Hver at de
120 gjestene ble gitt hver sin notis, som klargjorde at de bare støttet
BLESMA.
UFO: Har du noen kommentar til slutt?
G.BRUNI:
Jeg har brukt de tre siste årene av mitt liv på etterforskningen av denne
berømte saken, og det har blitt litt av en avsløring. Jeg har funnet frem
til nye vitner, avdekket nye dokumenter og fotografier, bevist at Parlamentet
har blitt villedet i denne saken, og påvist at i motsetning til den
offisielle holdningen, så var denne hendelsen temmelig sikkert av
sikkerhetsmessig betydning.
Margaret Thatcher sa til meg ang. UFOer, at ”du kan ikke fortelle det til
folket”; jeg er uenig. Jeg mener at folket skal få vite, og det er det jeg
har gjort i denne boken.