De går i blant oss del 1

DE GÅR I BLANT OSS

Kan virkelig utenomjordiske infiltrere vårt samfunn og gå ubemerket iblant oss?

av Preston E. Dennett

Oversatt av Asbjørn Arntsberg

Helt siden UFO'enes moderne tid begynte sist på 40-tallet, har menneskehetens forhold til utenomjordiske vært økende og gradvis utviklende.

Det som først begynte som en fjern observasjon av merkelige fartøyer har nå fullt utviklet seg til bortførelser. Imidlertid, ettersom tiden går, fortsetter vårt forhold til UFO'er å forandre seg. Folk rapporterer nå tilfeller av en avgjort alarmerende natur.

For det meste har utenomjordiske holdt seg borte fra menneskelige anliggender eller forhold. Bortførelser blir gjort i det skjulte, og observasjoner ved store industrielle sentre er relativt sjeldne. Imidlertid har det nylig vært flere rapporter av en ny type kontakter. I disse tilfeller er mennesker ikke tatt om bord i en UFO. De har heller ikke kontakt i soverommet hvor et romvesen viser seg i deres hjem. Snarere i disse tilfeller møter disse menneskene romvesener på offentlige steder, noen ganger midt på lyse dagen!

Kan virkelig utenomjordiske infiltrere vårt samfunn og gå iblant oss ubemerket og uten at vi legger merke til det? Dette høres sprøtt ut, men det er nøyaktig hva som ser ut til å skje.

La oss se på noen få tilfeller.

Tilfelle nr. 1:

Utenomjordiske i en bokhandel ?

Tanken på at ET'er går iblant oss kan selvsagt ha en uvennlig eller kjølig virkning.

Whitley Strieber's bok, Communion, tok verden med storm, og tilbrakte flere uker på The New York Times bestselger-liste.I slutten av januar 1987 var forlagsredaktør for Morrow Book, Bruce Lee og hans kone, hos bokhandleren i New York og beundret den nye eksponeringen av Strieber's bok da noe veldig underlig skjedde.

Som herr Lee sier. "Jeg la merke til at et par kom inn i butikken og satte kursen direkte mot Communion. Jeg mener, du kunne se dem komme inn - og de visste på forhånd hvor boken var, man kunne nemlig ikke se boken fra gaten - og de kom inn og gikk rett bort til hyllen hvor boken var. Høyst usedvanlig, hvis du skjønner hva jeg mener ... de var ikke høye... og de var helt inntullet. Lange skjerf, ulluer som man trer nedover hodet, og de fant frem et eksemplar av boken, og de begynte å bla raskt i gjennom den...og det var tydelig at de også var hurtiglesende. Og de kunne si, "Å, der har han misforstått,….og der har han misforstått."

Da han var personlig involvert i publiseringen av boken, nærmet herr Lee seg paret og spurte dem om hva som var galt med boken. Som herr Lee sier, "Jeg tror det var kvinnen som kikket opp. Hun hadde på seg disse store svarte solbrillene som jentene som regel har oppi håret sitt. Og de gjemte liksom ansiktet sitt. Men herregud, bak de sorte brillene var det to fordømt store øyne. Og jeg mener det var to store øyne. Og de var mandelformet. Du vet hvordan det er når du møter noen første gangen, så kan du ofte få en øyeblikkelig reaksjon? Vel, hårene i nakken bare reiste seg. Jeg fikk følelsen av at jeg var i øyekontakt med noen som ikke likte meg i det hele tatt. Jeg fikk faktisk det inntrykk at jeg var uønsket omkring der... Jeg gikk og hentet min kone og forsvant ut i en helvetes fart. Jeg skalv nesten, og sa, "Så du det paret?" og min kone sa, "Selvfølgelig så jeg det paret,." og jeg sa, "Vel, de så ikke ut som mennesker.!" Og hun sa, "Vel, du er gæern",...det var faktisk et skikkelig intenst sjokk."

Herr Lee rapporterer at det var faktisk ikke noe synlig hud i det hele tatt på skikkelsene. Som han sier, "[De var] korte av vekst... de hadde på seg støvler, og det var på en måte vanskelig å si hva som var der med de luene, hva de hadde (på seg) under alle de klærne. Og du kunne selvfølgelig ikke se hendene fordi de brukte hansker."

Men hva som var mest forbløffende, var hastigheten som disse to "folkene" var i stand til å lese. Som herr Lee sier, "Du vet når noen leser noe og samtidig forstår det, og sidene de leste ble skiftet meget, meget raskt".

Så utrolig som det høres ut så var herr Lee og hans kone sannsynligvis begge vitne til hva som kan vise seg å være utenomjordiske som kunne forkle seg tilstrekkelig for å bli regnet som mennesker, i hvert fall i byen New York.

Strieber sier om Lee's møte, "Herr Lee føler at episoden har bragt ham ingenting annet enn en uvelkommen avsløring... Dette møtet var, tror jeg, så nært publikum og en fysisk bekreftelse av deres eksistens som "de besøkende" til nå har kommet".

Tilfelle nr. 2:

En utenomjordisk butikkontorist?

Et annet bisarrt tilfelle av et romvesen på et offentlig sted, hendte en kvinne, som vil være anonym, i desember 1984. Ifølge hennes egen forklaring hadde hun og to arbeidskollegaer nettopp stengt kontoret rundt 11-tiden på kvelden, og gikk langs gaten, i retning mot en liten butikk. Ifølge kvinnen, "Akkurat da jeg nådde hjørnet, viste plutselig tre rødfargede lampekuler seg, med størrelse og form som et egg, i en sirkel rundt meg. De svevde raskt rundt meg, i knehøyde... Jeg er en stor og kraftig kvinne og følsom overfor skøyerstreker, så jeg kikket etter for å se om noen prøvde å spøke med meg. Jeg tenkte kanskje Tim og Harry [hennes arbeidskollegaer] brukte lommelykter med rødt lys for å forvirre og skremme meg. Jeg så etter og så dem begge stå på den andre siden av gaten, og jeg ropte på dem. "Hva er det dere driver med ?" Begge stirret undrende tilbake på meg som om de ikke skjønte hva jeg mente.

Målløs og forbløffet satte hun kursen hjem, men stanset ved et bakeri i nærheten. Det er nå tingene går fra merkelige til bisarre. Bare minutter etter at hun hadde sett de merkelige lysene, da sier hun, "Alle karene bak disken i bakeriet kjenner meg; Jeg pleier å være der ofte, men den natten var det en ny kar som jeg aldri har sett før. Han var meget høy - minst 190-195cm.

Hans utseende var iøyenfallende; han så ut til å være en kombinasjon av afrikansk, orientalsk, og nordisk blond. Huden hans var meget blek med en gulaktig teint, og håret hans var negroid, med tett, krusete krøller, med unntak av at håret var hvetefarvet. Han hadde en bred munn og meget store, uvanlige øyne, gullmyntfarget, mandelformede og skråstilte. Han hadde på seg en hvit uniform som en "deli-man". Jeg var den eneste kunden og vi var alene i bakeriet. Jeg satte melken på disken og spurte etter sigarettmerket mitt. Jeg nevnte til ham at han måtte være ny der siden jeg kjente alle de andre, og han smilte meget hyggelig og stirret meg rett i øynene med et søkende, langt blikk. Da han ga meg tilbake vekslepengene, la jeg merke til at hendene hans var meget glatte og at fingrene var meget lange. Han syntes å se tvers gjennom meg og inn i den snefylte natten da han sa, "Det skjer ikke så ofte, men når det skjer, er det meget skremmende."

Kvinen ble forvirret av bemerkningen, og tenkte at han kanskje mente snøen, men mannen så på henne som om han sa, "Skjønner du ikke hva jeg mener ?"

Kvinnen forlot butikken, og forsøkte å glemme hendelsen. Det var, imidlertid ikke over ennå. Den neste dagen på jobben trengte hennes arbeidskollegaer Tim og Harry henne opp i et hjørne og forlangte å få vite, "hva var de røde lysene som omkranset deg i går kveld?"

En av dem mente at det lignet på et bånd med ild som fòr i spiral rundt kroppen hennes. Damen kunne bare trekke på skuldrene og innrømme hennes egen rådvillhet. Hun bestemte seg imidlertid for å besøke bakeriet igjen og se om den merkelige nye ansatte var der. Da hun kom dit var det imidlertid ikke noe som tydet på at den høye, pussig utseende mannen var der. Ikke nok med at han ikke var der, den regulære ansatte benektet voldsomt at det var noen ny ansatt der. De sa rett ut, "Det finnes ingen ny kar". Tross hennes protester, "deli"-arbeideren insisterte ikke bare på at det var ingen nyansatt, ingen av dem husket henne komme inn i bakeriet kvelden før!

Dermed hadde damen igjen muligheten om at hun hadde støtt på en utenomjordisk på en meget usannsynlig plass.

Tilfelle nr. 3:

En utenomjordisk haiker?

Lisa Arrons fra Fort Meyers, florida, USA, rapporterer enda en bisarr opplevelse som involverer "aliens" gående iblant oss.

En kveld på midten av 90-tallet var hun på vei hjem i bil da hun fikk øye på en metallisk rund gjenstand i luften. Kort etter å ha sett gjenstanden, oppdaget hun at ca. en time var borte fra hukommelsen, som hun ikke kunne gjøre rede for, og hun oppdaget at hun kjørte inn til en bensinstasjon. Hun var forståelig nok forvirret og prøvde å finne ut hva som hadde skjedd med henne da hun gikk for å betale for bensinen.

Men det var på dette tidspunkt at tingene gikk fra det bisarre til det utrolige. Som Lisa sier, "Da jeg gikk tilbake til bilen min... sto en mann der og lente seg på bilens bagasjelokk. Dette er pinlig...han var bare deilig! Flotte blå øyne! Han snakket til meg. Jeg stoppet og stirret på ham. Han smilte. Jeg stammet og kunne ikke tro min egen munn da jeg spurte om han ville bli med på en biltur. Jeg har aldri noensinne gjort en slik sprø ting før, men han var annerledes. På en måte kunne jeg ikke stoppe meg selv. Jeg tok ham med hjem til huset mitt.

Lisa kunne ikke forstå hennes egen oppførsel for hun hadde ikke for vane å plukke opp menn, uansett hvor vakre de måtte være. Men av en eller annen grunn, hadde Lisa ikke kontroll over sine lyster. Før hun visste ordet av det, var de begge i soverommet hennes og hadde sex. Igjen, tingene gikk fra det fantastiske til rett og slett utrolig. Som Lisa sier, "...senere samme kveld følte jeg at han sto opp fra sengen. Nattelyset i soverommet mitt var på, og jeg kunne se han stå naken ved siden av et figurspeil. Det neste sekundet er fastbrent i minnet. Speilbildet var helt uvirkelig. Hva jeg så var bildet av en liten mørk skapning med stort hode og enorme øyne. Han gikk inn på toalettet og var ute av syne. Da jeg til slutt kikket inn på toalettet, var han ikke der, og det er ikke noe vindu på toalettet. Jeg vet dette høres sprøtt ut..."

Walters, Ed and Frances Walters. UFO Abductions in Gulf Breeze. New York: Avon Books. (c) pp273-274.)

Tilfelle nr. 4:

En utenomjordisk teltturist?

Kathie Davis (aka: Debbie Jordan Caubel) var et sentralt vitne i Budd Hopkins' velkjente bok Intruders. Hun hadde en hel rekke UFO-opplevelser som spenner fra kontakter tidlig i barndommen til hele bortførelser med tap av tid. En av hennes plutselige kontakter viser imidlertid hvor lett det er for romvesener å vandre iblant oss.

Den 4. juli 1975 var Kathie og noen andre venninner på telttur i Rough River State Park i Kentucky, USA. Hun og hennes venninner snakket sammen i walkie-talkie med noen typer. Plutselig så ble opplevelsen merkelig. Som Debbie sier, "De vi snakket med på walkie-talkien ønsket å komme og besøke oss, og jeg sa til dem hvis de kunne finne oss var de velkommen".

Som om de kom ut av tomme luften var plutselig fyrene der, men, som Debbie sier, "det var på en måte meningsløst...For det første kunne vi aldri i ettertid finne ut av hvordan de først fant oss, især, fordi da vi snakket med dem over walkie-talkien fortalte vi dem aldri hvor de skulle gå hen for å komme hit. Det var til og med ikke noe navn på veien der i området, så jeg kunne ikke ha forklart det selv om jeg ville det. De dukket plutselig opp, av det jeg kan huske, i en gammel, skranglete bil.

Debbie og hennes venninner så hva som syntes å se ut som fire normalt utseende unge menn. De hadde på seg blå skjorte, og alle så veldig like ut. Bare den ene av dem sto for snakkingen selv om de oppholdt seg i hytten i timesvis.

Den ene som viste seg å være "lederen" var, ifølge Debbie, "...virkelig søt...Han hadde et rundt ansikt og blå øyne, helt lyse og lysebrunt, liksom blondt farget hår...med krøller ned til skjortekragen."

De fire mennene satt sammen med Kathie's veninner i ca. fire timer. Hele den tiden så de ut til å være normale. Imidlertid, ved tilbakeblikk, husket Kathie flere merkelige detaljer.

Først av alt så var det den blonde typen som sto for snakkingen. Som Debbie sier, "de to andre typene liksom bare sto der. Den ene sto ved døren. Jeg tror ikke de sa et ord i det hele tatt."

Debbie's venninne, Sam sa at de to typene sto "liksom noen voktere mens den blonde typen hadde føringen på det hele."

Hun beretter også at han"smilte med øynene". Hopkins sier om dette, "Det er en frase jeg har hørt i andre UFO-saker."

Men sannsynligvis den merkeligste detaljen var når Debbie først tok den underlige besøkende inn i hytten hennes. Det var svært sent og hun var redd for å vekke alle opp. Da hun kom inn, ble hun konfrontert med et syn så bisarrt, igjen, hun kunne knapt forstå det. Som hun sier "Jeg var sikker på at noen av dem ville ha gått til sengs, siden det var så sent, men de var oppe alle sammen, de bare satt eller sto der, og TV'n var ikke engang slått på... De sto bare helt stille, skjønner du, uten en bevegelse, liksom de knapt var våkne, og de sa ingenting. Og jeg følte meg litt rar i hodet, midt i mellom øynene, og så pratet den blonde typen og alle liksom kom til live, og begynte å snakke og røre på seg. Det var virkelig nifst, det virket som om de hadde sovet eller noe lignende."

Denne detaljen kjennes igjen av mange UFO-forskere. Som Hopkins sier, "Det vi har sett, som er en av de fundamentale mønstre i UFO-bortførelser, hører med til (modus operandi) , er den muligheten de som bortfører har å "kople ut mennesker "(slå av), som det var, så lenge operasjonen varer... Denne skinndøde tilstand (suspended animation) er blitt rapportert i bredt omfang i forskjellige situasjoner av UFO-forskere, og med varierende antall av involverte bortførelser."

Til slutt forlot de underlige besøkende hytten, og alle gikk tilbake for å sove. Det var ikke før mye senere at Debbie oppdaget at det var mange uforklarlige hendelser som skjedde den kvelden. Og senere erfarte Debbie et forbløffende etterspilll fra den hendelsen.

Tilfelle nr. 5:

En utenomjordisk på bussen?

I 1983 hadde Debbie Jordan enda et tilfelle av en kontakt med hva som kan ha vært en utenomjordisk maskert som et menneske. Hun hadde ennå ikke gått igjennom en regressiv hypnose for å fremkalle sine opplevelser, men var ganske klar over at et eller annet merkelig foregikk. Hun hadde flere UFO-observasjoner på nært hold, noen hendelser involverer manglende tid, og andre holdepunkter peker i retning av hennes involveringer med UFO-fenomenet.

Den pågjeldende natt hadde hun nylig kontaktet Budd Hopkins for å diskutere opplevelsene sine, og var forståelig nok oppskaket og forvirret av opplevelsens bisarre vending. Hun kom tilbake fra besøket hos Budd Hopkins i New York City og tok bussen hjem. En eller annen plass i Pennsylvania, steg en merkelig passasjer inn i bussen.

Debbie prøvde å holde plassen for seg selv, som hun sier, "Plutselig, følte jeg meg veldig rar. Denne prikkende fornemmelsen kom over meg, og jeg fikk en tydelig følelse av at noen entret bussen som jeg måtte se. Jeg smugkikket over baksiden av stolen foran meg, og hva jeg så, tok nesten pusten fra meg. Der sto den vakreste mann jeg noensinne har sett. Og han kikket rett på meg mens han gikk opp trappene på bussen! Det var som om han visste at jeg var der før han kom på bussen. Han var minst 190 cm høy, middels bygd, men tynn. Han hadde medium blondt bølgete hår i skulderlengde, stålblåe øyne, og den mest perfekte ansiktsform jeg noensinne har sett."

Den merkelige mannen satte seg omsider ned ved siden av Debbie, og så fulgte den underligste bussturen i hele hennes liv. Mens de snakket la hun merke til mange underlige detaljer om mannen. Som hun sier, "Jeg merket meg at stemmen hans var meget myk og glatt og syntes å snakke med en slags syngende aksent.

Den var veldig svak. Så svak, faktisk at jeg trodde først at han gjorde det bare for min del. Jeg spurte ham hvor han kom i fra... han sa han var fra "i nærheten av Sverige". Det hørtes nesten meningsløst ut. Det hørtes ikke ut som svensk aksent for meg.

En annen pussig detalj, som Debbie sier, "Jeg la merke til etter en stund at han aldri så ut til å ha noen form for skjeggvekst, til tross for det faktum at vi var sammen i mer enn 17 timer. Jeg merket også at hver gang han berørte meg, men forsiktig, på armen, eller ansiktet, var berøringen hans eksepsjonell varm, og jeg kunne kjenne at varme fløt gjennom hele kroppen min, som roet og beroliget meg. Jeg tenkte ikke over da hvor uvanlig alt dette var."

På slutten av bussturen gikk to av dem til en fastfood restaurant. Atter en gang la Debbie merke til flere uvanlige oppførsler. Som hun sier, "Da vi begynte å bestille, snudde [han] seg mot meg og spurte meg om hva som var forskjellen på bacon og pølse. Så spurte han meg hva han burde spise. Jeg sa til ham hva som var forskjellen mellom de to matsortene og jeg sa de var begge gode nok for meg. Han fortsatte å bestille bortimot en ting av alt fra menyen. Da han så hvor liten appelsinjuice-kartongen var, klaget han høyt og bestilte fire av dem. Jentene som ventet på oss så på ham som om han var et slags grønnhåret romvesen. Jeg var litt flau over oppførselen hans..."

Da tenkte Debbie etter hvor mye hun likte denne karen, og at hun kunne ikke leve uten ham, men at det kunne tenkes hun aldri så han mer igjen. I samme øyeblikk, sier Debbie, han sa, "ikke bekymre deg, vi vil møtes igjen".

Flere merkelige hendelser skjedde etterhvert. Da hun gikk på dametoalettet fulgte han henne inn, tydeligvis så skjønte han ikke at menn ikke hadde lov til å gå på dametoalettet. Han forsto ikke hva kvalme og oppkast var, og uttrykte fullstendig fascinasjon da han ble presentert med en "Pepto Bismol" pille. Han var også henrykt av de fargerike magasinene, og insisterte på at Debbie skulle kjøpe et magasin til ham.

Det var andre merkelige detaljer, men alt dette fikk Debbie til å undre seg over hvem denne merkelige mannen var?

Overraskende, med hjelp fra Budd Hopkins, så oppsporte hun ham til Cincinnati, Ohio.

Han viste seg å være et vanlig menneske fra jorden, med unntak av, ifølge en venn, uttrykte han en sterk interesse for "det okkulte paranormale fenomen, innklusive UFO-er." Og han hadde til vane å "ta av", noen ganger i lengre perioder, som i flere år, og ingen visste hvor han var, eller om han var i live. Omsider kunne han komme tilbake som om han aldri har vært borte uten å si i fra hvor han hadde vært all den tid."

Og der slutter historien nå.

For øyeblikket, ifølge Debbie, er gentlemannen tilsynelatende på en av sine lange reiser og han kan ikke lokaliseres.

(siste del forts. i neste nr )