Vi har gledet oss over å få vise deg en liten del av vår Faders univers. Vi vet om din interesse for dette emnet, og hvordan det har opptatt det meste av din tid på Jorden. Nå, med dine fysiske øyne har du sett ved hjelp av våre instrumenter mange ting som du lenge har vært bevisst, men ikke kunne se. Disse opplevelsene burde gi deg trygghet og støtte når du skal forklare de universielle lover til menneskene i din verden.

Stopp aldri med å poengtere for dem, min sønn, at de er brødre og søstre uansett hvor de ble født, eller har valgt å leve. Nasjonalitet eller fargen på ens hud er bare tilfeldig siden kroppen bare er en midlertidig bolig. Dette forandrer seg i løpet av tidens evighet. I løpet av den uendelige utvikling vil alle kjenne til alle tilstander.

I den endeløse storhet av Det Uendelige finnes mange former. Dette har du sett i løpet av dine to besøk i dette skipet, til utenfor grensene av din Jords atmosfære. Disse former varierer i størrelse, fra små støvpartikler, usynlige for det menneskelige øye, til de største planeter og soler. Og alle bader i Den Eneste Krafts hav, holdt oppe av Den Eneste Giver Av Liv.

I din verden har dere gitt alle former navn-som dyr, planter osv. Navn er bare menneskets oppfattelser, mens det i det uendelige hav vil navn som dere bruker dem bli meningsløse. Den Uendelige Intelligens kan ikke sette navn på seg selv, fordi den er Det Absolutt Fullstendige. Og alle former har alltid vært, og vil alltid være, dvelende innenfor Det Absolutte.

Blant de mange former, er den formen dere kaller Mennesket, den eneste som dere mener innehar virkelig intelligens på Jorden. Det finnes ingen manifestasjon i din verden eller noe annet sted innenfor det endeløse univers som ikke uttrykker intelligens i en eller annen form. For Den Guddommelige Skaper er uttrykt gjennom enhver Skapelse; Det er Hans manifestasjon, et tankeuttrykk fra Hans intelligens.

Som menneske er du verken mer eller mindre enn dette. For livet, som underholder hver skapte form, er et Guddommelig uttrykk.

Jord-menneskene, for de aller flestes del, som ikke vet dette, finner mange feil ved mange ting utenfor ens personlige selv, erkjenner ikke at alle former uttrykker sin hensikt og utfører sin tjeneste for det det var ment til å tjene.

Det finnes ingen former som kan dømme over en annen, siden alle er tjenere for Den Eneste Høye. Ingen vet alt som er å vite, siden ingen vet om alt som er. Dette vet bare All-Viteren. Men alle former, ved å tjene velvillig, vokser i forståelse av den kilden som de mottar sin visdom av: av den samme livskraft som de eksisterer på grunn av.

I den fulle forståelse, er alle manifestasjoner i alle former lik vakre blomster i en stor hage, hvor mange farger og arter blomstrer i harmoni sammen. Hver blomst føler seg selv gjennom manifestasjonen av de andre. Den lave ser opp til den høye. Den høye ser ned på den lave. De forskjellige farger er en fryd for alle. Måten de gror på fyller deres interesse og intensiverer ønsket om perfeksjon. I å observere skjønnheten som folder seg ut, enten over en dag eller et tiår, kommer designet gradvis til syne- i farger, i en duft som er behagelig for alle. Hver glorifiserer seg selv gjennom tjeneste for hverandre; og i retur, mottar fra alle andre. Alle i denne store eng av skjønnhet er givere og mottakere, beholdere, som det flommer en melodi fra Det Høyeste i gjennom.

Så noen tjener ved foten av tronen, mens andre tjener over tronen og overalt omkring den. Hver blander seg med de andre, og uttrykker glede ved privilegiet å tjene.

Det er likedan som dette at det menneskelige uttrykket som du kaller Mennesket skulle ha lært å leve i fra begynnelsen på Jorden. Men i denne leksen strøk han. Hadde han ikke, hadde din Jord vært en hage av glede-en hage med et evig ønske om å tjene. Men Mennesket, i hans mangel på forståelse, har ødelagt harmonien i hans væren på Jorden. Han lever i fiendskap med sin nabo, hans sinn splittet av forvirring. Fred har han aldri kjent til; virkelig skjønnhet har han aldri sett. Uansett hvordan han priser seg selv grunnet sine materielle prestasjoner, lever han fremdeles som en fortapt sjel.

Og hvem er denne mann som bor i et slikt mørke? Han er den dødelige som har feilet i å tjene Den Udødelige. Det er han som snakker om "Veien", men ikke søker å gå den. Det er han som frykter alle ting utenfor forståelsen av sitt hemmede sinn. Det er han som har benektet hungeren fra sin sjel.

Og den frykten som mennesket bokstavelig talt har blitt, står fast og vokter i mot alt liv, i mot alle ting. For hvis denne frykten skulle trå ut av skyggen, ville den slutte å være. Det er dette som holder mennesket som en fange helt til slutten av hans dødelige side.

Sannelig, Mennesket som oppholder seg på Jorden i dag, ensom, under frykten og redselen for hva han kaller døden- slutten på hans dødelige liv- alene i ødemarken som er hans eget personlige mørke. Selv om det er mennesket selv som har brakt over seg denne ensomheten han så bitterlig beklager, og alt på grunn av en tjeneste som ikke utføres i likhet med de mer ydmyke former som er omkring ham. I steden fortsetter mennesket å ødelegge andre livsmanifestasjoner slik at han kan overleve. Han har feilet i å oppdage rikdommen som disse andre kunne forsyne ham med, ville han bare la dem tjene slik de var ment å tjene.

Derfor, fører ikke menneskets oppgave på Jorden frem. De frø han sår med sin lille forståelse gir bare tilbake bitter frukt. Og fremdeles er han lenket til sin uvitenhet, hvor han gjentar sine feil gjennom århundredene, fremdeles lengtende etter det hans hjerte begjærer, og for det hans sjel skriker ut etter.

Han er redd for å gå bort fra det sted hvor han står- det Jordiske fundament han har bygget for seg selv- i frykt for at det kan bli tatt fra ham, og han vil da ingenting ha. Så han vokter over det som ikke er evig, men som for øyeblikket er i en prosess av forandring og forfall, og hans øyne blinde for hva som skjer. Han har stengt inne det lys som kunne ha ledet ham til veien i mot Den Evige Enhet; en glede som har kommet alle andre til del som har gått veien. De er tjenerne- sønner og døtre av Den Eneste Far, i alle verdener. Faderen, Skaperen av denne vakre hagen med de mange høyder, de mange farger og former, og de mange dyp- de mange behag som leker og uttrykker, om dagen og om natten, den ene sang av himmelsk harmoni hvori alle burde ta del.

Min sønn, ikke bli skuffet hvis du blir møtt med latterliggjørelse eller mistro på din Jord. Med den forståelse vi har gitt deg, vet du at det ikke kan være annerledes. Fortell dine brødre og søstre hva du har lært. Det finnes mange med åpne hjerter og sinn, og disse vil vokse i antall.

Speiderskipet venter på deg, og våre brødre vil følge deg tilbake til Jorden. Nå som vi har vært sammen på denne måten, kan du lettere, til alle tider, komme i kontakt fra ditt sinn til vårt. Husk alltid at avstand, hvor stor den enn er, ikke er en barriere.

Kilde: George Adamski, Inside the spaceships, 1953, George Adamski Foundation, s.206-212.