Whitley Strieber, den amerikanske forfatteren av hittil syv bøker om mystiske bortføringer utført av fremmede vesener, gjør her opp en status omkring hvor vi står i UFO/ ALIEN-problematikken, og hvilke tiltak som må gjøres for å komme videre i mot en løsning av gåten.

Dette blir skrevet etter utgivelsen av boken Confirmation, og jeg synes at det er en passende anledning til å gjøre opp en slags status omkring hvor vi står.

Det finnes nå tilstrekkelige bevis for å anta at en form for fremmed eller ikke-menneskelig tilstedeværelse, eller et nærvær av menneskelig men med en svært avansert teknologi, som befinner seg i en prosess av inntrengen i menneskehetens sfære av ukjente grunner.

Bevisene er nå så åpenbare at personer som fortsetter å hevde at slike bevis ikke finnes, og forsøker å forhindre undersøkelser av det, kan antas å assistere, ubevisst eller ikke, i utførelsen av en politikk designet for å holde publikum uvitende, og dermed passiv i mot realitetene i situasjonen.

Vi står ved et punkt hvor tilstrekkelig bevis har blitt innsamlet på forskjellige områder til å rettferdiggjøre følgende fortsatte undersøkelser:

1. Et organisert program for å studere implantater og å fjerne dem må settes i gang. Programmet bør involvere studier av (a) individene som bærer objektene, (b) objektene på det stedet de befinner seg i kroppen, (c) selve objektene, og til sist (d) vevet rundt objektene etter fjerning. Både fysiske og psykologiske profiler bør bli tatt før og etter fjerningen av objektene.
2. En sekvensiell studie av bortførte bør bli satt i gang, i den hensikt å forsøke å finne mønstre som er felles for denne populasjonen av mennesker. Opplysninger som kan bestemme om det finnes en geografisk samhørighet, rasefellesskap, felles familietilknytning, helsemessig likhet , felles økonomisk status, likt utdanningsnivå, felles intelligensnivå samt opplysninger på mange andre områder som trengs for å skape en profil av en typisk bortført. Ved å ta for seg disse opplysningene og arbeide seg bakenfra og fremover kan kanskje bestemme hvorfor dette skjer med disse menneskene.
3. Et PET scanning-prosjekt trengs å utformes i den hensikt å kunne bestemme hvilke minner fra en bortføring som reflekterer virkelige hendelser.
4. En nedskreven beretning av bortføringsopplevelsen, tatt ut gjennom intervjuer, må kjøres opp i mot PET scanning-prosessen, i den hensikt å kunne bestemme om et gitt minne er fysisk eller ikke.

NASA er på toppen av problemlisten. NASA har brakt tilbake fra to ferder med romfergen uomtvistelige fotografiske bevis på UFO-aktivitet, og siden løyet om hva filmene virkelig viser og betydningen av det. Hovedårsaken til denne oppførselen er at NASA er en fiasko som en offentlig institusjon. Den er først og fremst fokusert mot det militære- og etterretningsmiljøet, dernest publikum. Bruken av romfergene som en plattform til å utplassere militære- og overvåkings/ etterretningssatelitter har skapt den nåværende situasjon. Vi har behov for to ting: For det første må The National Space Act av 1957 bli endret slik at NASA blir stående fri til å kommentere nye oppdagelser før det militære- eller etterretningsmiljøet bestemmer om det representerer en fare for nasjonens sikkerhet eller ei. For det andre må en uavhengig romforsknings-organisasjon grunnlegges, utformet på en slik måte at den er nødt til å legge fram alle data som innhentes, og at alle utforsknings-aktiviteter kanaliseres gjennom denne nye organisasjonen. Den bør settes i verk på en slik måte at rivaliseringen mellom bemannede og ubemannede ferder som nå truer NASAs evne til å utforske skikkelig, og som leder til slike absurde forhold som at JPL (Jet Propulsion Laboratory) legger seg på ryggen og motarbeider eller benekter oppdagelser på Mars som kan lede publikum til å forlange en bemannet ferd. Disse formene for rivaleri svekker vår styrke.

En samlet og felles anstrengelse må gjøres for å innhente teknisk mulige registreringer av UFOenes bevegelser og aktivitet i luftrommet. Dette må gjøres innenfor en større ramme som er designet for å forstå så mye som mulig omkring dem. Gjennvinningskvaliteten av dataene som innhentes må ligge på et profesjonelt nivå og i en internasjonal skala. Det sentrale punkt for undersøkelsesprogrammet vil være å få svar på to spørsmål;

A: Er UFOer fysiske objekter?

B:Hvis så, er de naturlige manifestasjoner, levende vesener eller teknologiske gjenstander?

Svaret på disse spørsmålene vil lede til det andre nivået i denne studien, som er å bestemme hvordan de fungerer og hvordan da konstruere tilsvarende gjenstander på egen hånd.

Hele området vedrørende UFO-studier trenger å bli tatt ut av klassifikasjons-systemet. Dette bør skje innen en kontekst av en fundamental revisjon av The National Security Act av 1947, som bør lede til en ny lov innen år 2000. Vi trenger å revurdere vår tilnærmingsmåte i mot offisiell hemmeligholdelse, å deklassifisere ikke bare dokumenter, men hele områder av aktiviteter. Informasjons-innhenting utført av etterretningsorganer bør slutte å være den topp-hemmelige prosessen som den har vært inntil nå. Områder for hemmeligholdelse må bli gjort mye mindre, og grunner for klassifikasjon mye smalere definert. Innenfor en ihendehavelses-prosess av ny teknologi bør det finnes en prosess hvis mandat er å deklassifisere materiale som kan komme publikum til gode så fort som mulig, basert på den idè at fortsatt hemmeligholdelse av nyttige prosesser kompromitterer den nasjonale velferd mer enn avsløring kompromitterer nasjonal sikkerhet.

Publikums innsyn, i det som finnes tilgjengelig av informasjon om UFOer, er ennå i dag i høyeste grad bundet av restriksjoner som følge av en totalt upassende respons fra mediene. Denne medieresponsen har blitt til som et resultat av en benektelses-kultur rundt saken som går ti-år tilbake i tid, og som går ut på å vedholde hemmelighetene og hindre undersøkelser ved en prosess av benektelse og latterliggjøring. Dette har ført til at store nasjonale medier som New York Times ganske enkelt nekter å dekke saker som dreier seg om UFOer, og andre seriøse kilder lyver ved å utelate ting når de skriver om emnet, og derved skaper et bilde i publikums sinn av at det ikke finnes nok holdbare beviser til å bry seg om saken. Et eksempel på denne typen av villedende reportasjer kommer frem i en gjennomgåelse av The Confirmation Special (et TV program) i People utgitt den 15 februar 1999. Ved en snedig bruk av anførselstegn forsøker den å gi et falskt inntrykk av at programmet mangler kredibilitet. Den inneholder en frase om at programmet inkluderer "dramatiseringer av nærkontakter med utenomjordiske" og "faktiske filmklipp" av antatte implantater. Anførselstegnene rundt ordene "faktiske filmklipp" representerer i virkeligheten en løgn av People. De er der for å skape et falskt inntrykk av at det er snakk om en rekonstruksjon, noe som ikke er tilfelle. I tillegg lyver kritikken også ved utelatelse av å poengtere fra viktige og troverdige kilder at objektene virkelig er enestående for vitenskapen. Reportasjen hevder at objektene "ser ut som en bit av jern og et stykke glass" uten å nevne at analysen ubestridelig sier at det ikke er snakk om verken jern eller glass. Pressen må riste seg løs fra denne publiseringen av hva som faktisk er propaganda for å lulle publikum inn en tilstand av passivitet.

Det kulturelle problem

I virkeligheten er UFO-skeptikerne, mediene og talløse falske UFO-etterforskere, som hengir seg til ryktespredning, bløffmakeri og skapelse av dissens mellom UFO-organisasjoner, i samrøre med myndighetenes politikk som oppfordrer publikum til å ignorere emnet. I mellomtiden blir legitime etterforskere generelt sett isolert i en utarmet ghetto av virkelig troende. Disse fanatiske troende av alle kulører er like unyttige og skadelige for etterforskningsprosessen som resten av den veldig negative kulturen som omkranser UFO-emnet. Det faktum at myndighetene aktivt har bidratt til skapelsen av denne kulturen bør påpekes. Bare ved å etterforske UFO-rapporter, som myndighetene faktisk har gjort, inntil så nylig som i 1996, og på samme tid hevde det motsatte, har støttet oppunder denne kulturen av benektelse og arbeidet i mot publikums ve og vel på en måte som kan vise seg å være meget destruktiv. For å forandre på dette er flere ting helt nødvendige. Først, må nyhets-organisasjoner som Times, som ofte hyrer etterretningsoffiserer som journalister uten å røpe dette til publikum, burde gjøre det klart at disse offiserene ikke får i oppdrag å rapportere om saker som kan komme i konflikt med deres lojaliet og taushetsplikt. For det andre bør det være en seriøs fakta-sjekking omkring UFO-rapporter. De eneste ganger hvor redaksjonelle spørsmål blir stilt er i de tilfelle hvor emnet er behandlet på en rasjonell måte.Det tredje er at de amerikanske myndighetene bør innrømme at de virkelig etterforsker UFO-rapporter, at de er alvorlig opptatt av denne aktiviteten og klargjøre hvorfor så mye av dokumentene innhentet under loven om offentlighet (Freedom of Information Act) er svartsladdet og derfor fremdeles hemmelige. Det bør finnes et sivilt og frittstående panel utnevnt av de Forente Staters president som vurderer hemmeligholdelsen på dette området, og som gis uhindret adgang til alle slike hemmeligheter og kan avveie deres validitet.

Det er noe merkelig som foregår. Det finnes ingen grunn til at det skulle finnes så mange UFO-rapporter, og så mange dokumentert av videoer, inkludert videoer fra romferga, hvis dette ikke er noe som skjer. Deler av en video fra romferga viser en UFO som foretar en unnvikelsesmanøver mens den tydelig blir skutt på.

NASAs forklaringer til denne sekvensen er beviselig løgn. Sannheten omkring hva som skjer på denne videoen burde bli gjort kjent for publikum. Bortføringsfenomenet behøver å bli studert grundig og forstått. Implantater likeså, så bærerene kan ta en rasjonell avgjørelse om de vil ha dem fjernet eller ikke. Mediene trenger å forstå det faktum at de har tjent en prosess av løgn og disinformasjon i de siste 50 år, og at det derfor trengs en rehabilitering av dekningen av dette emnet i mot en mer ansvarlig holdning. Disse siste løgnene, om romferge-videoene og ansiktet på Mars, bør også bli de siste. Myndighetene trenger en fundamental reform som gjør hemmeligholdelse omkring UFO-fenomenet unntaket og ikke regelen. NASA trenger å bli splittet i to forskjellige organisasjoner, en romforsknings-organisasjon uten tilknytning til det militære eller etterretningsorganer, og en servicegruppe som helt og holdent skal ta seg av dette arbeidet.

Jeg har ved en rekke anledninger blitt fortalt av forskjellige offentlige tjenestemenn, noen av dem troverdige og andre mindre troverdige, at de amerikanske myndigheter holder på sine hemmeligheter på dette området av en tvingende nødvendig grunn som ikke kan bli avslørt, og derfor må forbli skjult med alle midler, fordi en avsløring kan sette hele verdens sikkerhet i fare. Disse hemmelighetene har blitt beskrevet for meg på flere forskjellige måter. En har vært at de utenomjordiske har truet med å ødelegge verden hvis deres tilstedeværelse blir avslørt og deres aktiviteter dermed blir forhindret. En annen er at det militære er totalt hjelpeløse når det gjelder å forhindre bortføringer, og at vissheten om at dette foregår, og at de ikke vet hva det betyr, og heller ikke kan stoppe det, kan føre til panikk blant publikum. En tredje er at å bekrefte eksistensen av disse besøkerne er det samme som å tillate dem aksess til vår verden, noe som kan føre til en situasjon som kan sammenlignes med en primitiv stammes møte med en teknologisk mer robust sivilisasjon. Myndighetene har derfor bestemt en total hemmeligholdelse inntil menneskeheten som rase kan håndtere møtet med de utenomjordiske på en mer effektiv måte, uten å miste vår følelse av frihet og innovasjon. Jeg vet ikke hvilken, hvis noen, av disse grunnene som reflekterer sannheten, men jeg vet dette; at en meget stor grad av hemmeligholdelse omkranser UFO- og bortføringsproblemet, og at dette har ført til en ekstremt bisarr offentlig situasjon, hvor åpenlyse bevis har blitt benektet gjennom en prosess av propaganda og løgner som er totalt uhørt i dette samfunnet.