Hvordan overlever myter, legender, sagn og historier tidens tann, og hva inneholder de av mysterier siden de fremdeles er med oss i dag? Det virker som om det ligger noe mer bak enn at de bare er gamle historier som har overlevd mer eller mindre tilfeldig. De må jo nødvendigvis ha en dypere psykologisk mening enn den rent overfladiske ved en gjennomlesning. Ved nærmere studium av historiene vil man se at de består av flere lag, og at kjerneinnnholdet ligger skjult inne i teksten. Denne kjernen kan inneholde opplysninger av kosmologisk, astrologisk, psykologisk eller teknologisk art. Forståelsen av disse historiene blir da avhengig av tolkerens kunnskapsnivå på flere felter, åpenhet for flere tolkningsmodeller og sist men ikke minst til hvilken tid de blir gjenstand for analyse.Et annet moment er også sannhetsgehalten i historiene, som i dag av de fleste forskerere blir trukket i tvil. Men når utgangspunktet for forskningen er at det som skal etterforskes er løgn og forbannet dikt blir konklusjonene deretter. Dermed blir tidligere historieskrivere redusert til naive og løgnaktige, fantasirike men dog skrivekyndige personer. Den moderne historiker går helst utenom forfatteren for å få bekreftet sannhetsgehalten av historien, noe som er svært vanskelig p.g.a.den lange tiden som er gått siden historiens opprinnelse. Men at slaget på Stiklestad i 1030 i følge Snorre stod på Stiklestad i 1030 trekker ingen lenger i tvil, da arkeologiske bevis for hendelsen er blitt funnet.

Så langt så greit med hensyn til å bevise korrektheten til fortidens krønikeskrivere ved å grave i jorda. Men hva med de andre historiene som ikke etterlater seg tekniske bevis, men som forfatteren sverger på er sannhet? Burde vi ikke da godta også dette nedskrevne materialet som sannhet, særlig da når den samme hendelsen blir bekreftet fra andre kilder? Eller skal dette materialet velges bort som usannheter og fantasier, mens det arkeologisk bekreftede blir godtatt? Denne holdningen må jo nødvendigvis føre til et ambivalent og paradoksalt forhold til både forfatteren og historiene som fortelles. Saxo Grammaticus, som artikkelen her handler om, fikk i oppdrag å nedtegne alle vesentlige muntlige historier om fortiden for at de ikke skulle gå tapt for ettertiden. Straffen for ikke å gjøre en god jobb på den tiden, vi snakker her om den mørke middelalder og korstoget mot kjetterske og hedenske personer, kunne bli døden, noe som ikke rammer dagens historieskrivere når de blir tatt i feilaktig fremstilling av en hendelse. Saxo beveget seg derfor i et minefelt hvor han måtte beskrive en hedensk fortid på en måte som kunne bli godtatt av kirkens strenge og lite tolerante overhoder. Han måtte ikke bare sørge for en korrekt fremstilling av fortiden, men også holde den innenfor akseptable rammer. Derfor måtte mange av historiene sikkert "tones" ned for å kunne bli akseptert. Men allikevel er det igjen så mye "dynamitt" av Saxos historier at en kan bli stum. Her beskrives personer med trolldomskunster, som bruker merkelige våpen, som reiser til mystiske steder og møter drager og andre uhyrer, som får i seg mat og drikke som gjør personen f.eks. elskovssyk eller gir vedkommende kjempekrefter, og alt sverger Saxo på er sannhet.

Hvordan skal man da forklare f.eks. historien om Sterkodder, fortidens Terminator, hvor det står; "På den tid kom en mann ved navn Sterkodder, Storverks (Odins) sønn, som enten på grunn av sine kjempekrefter, eller fordi lykken var ham god, var unnsluppet alene fra et skipbrudd. Sterkodder hadde nemlig fra naturens side fått et legeme som overgikk andre menneskers i ypperlighet. Det heter seg nemlig at han skal ha vært av Jætteslekt, og at hans nedstammelse fra Utyskene skal ha røpet seg ved at han hadde en usedvanlig mengde hender, men så heter det seg at guden Thor rykket av de fire, som naturen i sin overstrømmende gavmildhet hadde gitt ham for mye, etter først å ha revet senenes sammenføyninger over, slik at han, etter at de hender som gjorde ham til et Utyske var tatt bort, kun hadde to tilbake, og at hans legeme som før var svulmet opp til Jætteaktig størrelse og som følge av hendenes unaturlige antall så ut som en Jættes, fra da av ble tvunget ned i en bedre skikkelse og holdt innenfor menneskelig størrelses grenser". (s.224, sjette bok) Videre står det at "han ble skjenket hele tre manns levetid" og "han brukte bare èn dag på å tilbakelegge en avstand som vanlige mennesker ville bruke 12 dager på". Ved en anledning overnattet han nærmest naken i en hylende snestorm hvor "den fallende og fykende sne hadde dekket ham like opp til skuldrene". I den samme hendelsen dreper han her 12 menn alene. Han sier før kampen til disse 12 at; "når en ynkelig flokk hunder gjør, pleier jeg å jage dem bort alle på en gang, ikke en for en" når han blir spurt om hvordan han vil slåss mot dem. I kampens hete blir han tildelt hele sytten sår slik at innvollene henger ut av ham, men han fortsetter til alle de tolv er felt. Etter kampen får han hjelp av en bonde som "la de delene av maven som var blitt avrevet på plass igjen, og bandt de utfalte innvoller opp med vidjer". Men denne kjempe av en mann kommer raskt til hektene igjen, dog uten å tilføre kroppen særlig næring, da det står at; "hans tapperhet elsket nemlig tarvelighet og var en fiende av overflødighet i nytelse av mat og drikke". Sterkodder var i tillegg ikke bare en maskinlignende slåsskjempe, men hadde også fått skaldskapen i gave fra sin far Odin, noe han ved en rekke anledninger brukte som våpen. En annen ting var at han var svært sta, han virker nærmest som programmert til å bare adlyde spesielle kommandoer, for han unnviker alle fristelser for å kunne utføre oppdraget sitt. Sterkodder har i den forbindelse allerede fra starten av en høyt utviklet moral som ofte gjør ham nærmest hovmodig. Det rimer liksom ikke dette, og virker ikke særlig menneskelig, at han uten å nøle dreper mennesker samtidig som hans etiske sans forblir intakt. For å spekulere litt kan denne kombinasjonen av overveldende muskelkraft og intelligens nærmest tyde på at Sterkodder var et tilsiktet genetisk produkt frembragt med hensikt av Odin, trollmennenes mester. En evne som Sterkodder ikke hadde var å galdre, d.v.s. å fremmane illusjoner eller skape "øyenforblindelser ut av den lette luft" slik at f.eks. en enkelt sten kan se ut som et helt fjell eller at en vanndråpe kan se ut som en stor flod. En forklaring på hvorfor Sterkodder ikke ble gitt denne evnen er at han ikke trengte den på grunn av sin overmenneskelige styrke, og sin intelligens for å kunne komme ut av vanskelige situasjoner. Når Saxo her forteller om Sterkodder så er det en fysisk person han beskriver, og ikke en illusjon. Han skiller skarpt mellom virkelige personer og fremmante hildringer i bøkene. Vi har plukket ut en del merkverdigheter av forskjellig art fra Saxos 16 bøker, og har kategorisert dem etter emne.

Gram fikk nyss om at svenskekongen Sigtryg hadde lovet sin datter Graa bort til en Jætte. Det syntes ham at det var et skammelig ekteskap for en møy av kongelig byrd, og han satte seg da for å gi seg i krig med svenskene, for som en annen Herkules å måle krefter med Utysket. (s.9, første bok)

Gram møtte i en skog Graa som kom ridende med noen Terner på vei til en sjø. Hun kvad da; Kommer ei Jætten med kølle i hånd, grum og gram for Graa å hente. Hjem jeg meg skynder til Sigtrygs gård. Hjem vil jeg innen Jætten kommer. Såre mannlysten måtte jeg være, om fule Jætter jeg favntak unte. Lodden kropp og krumme klør tekkes kun ille unge kvinner. (s. 10,11, første bok)

Til dette svarte Hading at hun var alt for stor av vekst, til at noe menneske kunne ta henne i favn, enhver kunne jo se på henne at hun var av Jætteslekt. Men så sa hun at det skulle han bare ikke bry seg om, for hun kunne alt ettersom det lystet henne gjøre seg stor eller liten, tykk eller tynn, snart gjøre seg så høy at hun raget opp i skyene for snart deretter å påta seg et menneskebarns skikkelse. (s.15, første bok)

Harald Hildetand:

Harald var meget vakker og overmåte stor av vekst, slik at han overgikk sine jevnaldrende i krefter og legemsbygning. Odin, på hvis bud han syntes å være avlet, var ham så gunstig å love at jern ikke skulle volde ham skade, og som følge av dette maktet ikke våpen som ville skade andre å gjøre ham mèn. (s.296, syvende bok)

Da hærene samme natt støtte sammen så man i stjernenes skjær to fæle vanskapte, skallede gubber, fryktelige å se til, kjempe innbitt mot hverandre, den ene i danskenes og den andre i svenskenes Fylking. Da han der en dag badet i det kalde vannet for å svale seg i den sterke heten fra solen, møtte han et selsomt uhyre som han drepte med mange slag og støt og lot føre til leiren. Som han nå gikk og brystet seg av denne bedrift møtte han en kvinne som kvad; Ve deg Hading, for hva du har gjort. Guders hevn vil hardt deg ramme. Hvor enn i verden du vender deg hen, på land eller sjø, den sikkert deg følger. En gud du drepte i dyreham. Nå vender seg alle Vetter imot deg. (s.23, første bok)

-En øy vet jeg ligge, ei langt av sted. Gull og gods den har i gjemme. På det røde malm en drage ruger. Feller du den får du skatten. Gram og grum er gullets vokter. Tungen kløftet, tannen takket. Edder spyr den, sparer ei spy. Kun en klok å kue den makter-. Frode lyttet til den gamle enøyde mannens ord og dro over til øya. Han traff dragen da den hadde vært nede ved vannet for å drikke og var på vei hjem til sin hule. Dens hud var så hard at Frodes sverd ikke bet på den og hans spyd prellet også av uten å gjøre skade. Så da han ikke greide å såre dragens ryggside gav han nøye akt på dens buk, til han fant det bløte sted, og der jòg han sit Glavind inn. Udyret ville hevne seg på ham ved å bite, men alt det maktet var å jage sin tornete brodd i hans skjold. Deretter lot det tungen spille atskillige ganger, spydde edder og oppgav med det samme ånden. (s.33,34, første bok)

Saxo forteller at; det i gamle dager var tre forskjellige slags Uvætter, som ved kogleri (trolldomskunster) gjorde mange slags undergjerninger. Først var det noen vanskapte Uhyrer, som de gamle kalte Jætter og som var meget større og sterkere enn alminnelige mennesker. Den andre typen var den første som kunne skape en vind ved bruk av kunnskap om naturens lover, og de var også i besittelse av spådomsgaver. De kunne ikke måle seg med Jættene i størrelse eller krefter, men overgikk dem i kløkt og snedighet. I mellom dem og Jættene var det stadig strid om herredømmet, inntil Jættene omsider ble overvunnet, og Trollmennene ikke bare tilrev seg herredømmet, men også fikk ord på seg for å være guder. Begge disse to slags folk var så store heksemestere og så drevne i øyenforblindelse, at de kunne gi både seg selv og andre et helt annet utseende enn de i virkeligheten hadde, og også gjøre andre trolldomskunster. Den tredje type var avlet ved blanding av de to andre og kunne ikke på langt nær måle seg med Jættene i størrelse eller med Trollmennene i kløktighet og godhet, men allikevel ble de av dem de forblindet med sine trolldomskunster ansett for å være guder. Og det var ikke til å undres over at vanlige mennesker lot seg, grunnet deres merkelige gjerninger, lede til en falsk avgudsdyrkelse, ettersom også de skarpe romere lot seg lokke til å dyrke dødelige mennesker som guder. Dette har jeg anført for at leseren ikke skal holde det for blank løgn og løs tale når jeg av og til forteller om trolldomskunster og underverk. (s.14, første bok)

Det var nemlig i gamle dager folk som var drevne i trolldomskunster, nemlig Thor og Odin og adskillige andre, som med særlig kunnskap forstod å lage øyenforblindelser og derfor vant de enfoldiges sjeler og begynte å gjøre krav på å være av guddommelig rang. Det var især Norge, Sverige og Danmark de lokket inn i den tåpelige lett-troenhetens garn, og som de, ved å anspore disse lands innbyggere til å yte dem tilbedelse, besmittet dem med deres bedrageri. Virkningene av deres løgner gikk nemlig så vidt at alle æret en viss guddommelig makt i dem, holdt dem for å være guder, oppsendte høytidelige bønner til disse trolldommens opphavsmenn, og omfattet en vanhellig villfarelse med den ærefrykt som skyldtes den sanne religion. Derav kommer det at ukedagene hos oss fører navn etter dem, mens det sant er at de gamle romere oppkalte dagene hver for seg enten etter deres guders navn eller etter de syv planeter. De dager som hos oss kalles Thors dag eller Odins dag kalte de Jupiter og Merkurs dag. Dersom vi nå i henhold til den anførte fortolkning antar Thor for å være Jupiter og Odin for å være Merkur, følger det derav, hvis våre forfedre som holdt Thor for å være Odins sønn, stå til troende at Jupiter er Merkurs sønn. Enda romerne tvert i mot forsikrer at Merkur er Jupiters sønn, blir det ikke annet for at, hvis de har rett i sine påstander, at Thor har vært en annen enn Jupiter og Odin forskjellig fra Merkur.Det er de som mener at de guder som våre forfedre dyrket kun hadde gudenavnet til felles med dem som ble dyrket i Hellas og Latium, men at de, da de så at de var omtrent jevnbyrdige med disse i verdighet, lånte dyrkelsen sammen med gudenavnet fra dem. (s.224, sjette bok)

Da Hading hadde gitt seg på flukt, møtte han igjen den enøyde gamle mann, som tok ham opp på hesten og førte ham til sitt hus og der ga ham en overmåte søt drikk å styrke seg med og spådde at han ville få store legemskrefter av drikken. (s.17, første bok)

Da satte han igjen Hading opp på hesten foran seg og slo sin kappe omkring ham. Som han nå satt der, høylig forundret og ikke helt fri for å være redd, kikket han ut gjennom et hull i kappen og så da at hesten fløy over de ville bølgene, men den gamle lot da ham straks vite at det måtte han ikke, og full av forundring over hva han hadde sett tok han øynene til seg og så seg ikke mer om så lenge den grufulle ferden varte. (s.18, første bok)

På den tid fantes det en mann ved navn Odin, som over hele Europa falskelig ansås for å være en gud. Han holdt for det meste til i Uppsala, hva enten det kom av at folk der var særlig naive, eller at han fant særlig behag i stedets vakre natur. (s.18, første bok)

Regner var ikke redd for Utysker, den eneste han var redd for var Asathor, hvis veldige krefter ingen, verken guder eller mennesker kunne måle seg med. Trolldomskunster, som kun har Thurseham (å iføre seg et utseende for å skape en illusjon) å skremme med burde ingen med mot og mannshjerte bli redd for. Det var kun bleke gjøglebilder som kun for en stakket stund lånte legemsskikkelse av den lette luft. (s.38, første bok)

Da Harald var oppsatt på å få gudenes mening om krigens utfall, kom det en overmåte stor og gammel mann, som kun hadde et øye og en lodden kåpe på, til ham og sa at han het Odin og forsto seg på krigskunst, og han gav ham de nyttigste anvisninger om hvordan han skulle kjempe til lands. (s.297, syvende bok)

Mens Hading oppholdt seg i Norge opplevde han en selsom hendelse. En gang som han satt ved nattverdsbordet så han en kvinne stikke hodet opp av gulvet borte ved peisen. Hun hadde en urtekost av skarntyder i hånden, og i det hun stakk barmen frem syntes hun å spørre ham om han visste hvor i verden det vokste så grønne urter vinterstid. Det hadde Hading nok lyst til å vite, og hun slo så sin kåpe omkring ham og tok ham med ned under jorden. De underjordiske guder hadde vel bestemt, tenker jeg, at han i levende live skulle gjeste de steder hvor han skulle hen etter døden. Først kom de gjennom en tykk tåke og så nedover en sti som man kunne se var meget beferdet. Der så de flere fornemme menn i purpurklær, og da de var kommet forbi dem kom de omsider til åpne solbeskinte steder, hvor det vokste slike urter som de kvinnen hadde i hånden. De gikk videre og kom til en flod med blålig vann. Det gikk en stri strøm i den og i den virvlet det alskens våpen av sted i rivende fart. Over floden førte en bro. Da de var kommet over den så de to Fylkinger som kjempet mot hverandre. Hading spurte ha det skulle bety. "Det er folk",sa kvinnen,"som er falt i kamp, og nå stadig viser hvordan det gikk til, og som i et skuespill etterliger de bedrifter de utførte i levende live". De gikk vider til veien foran dem ble sperret av en mur som var meget vanskelig å komme over. Kvinnen prøvde forgjeves, men det hjalp ikke at hun skrumpet seg sammen, så hun ble ganske liten.Så vred hun hodet om på en hane hun hadde med og kastet den over muren, og straks hørte de den gale som vitnesbyrd om at den igjen var lys levende. Etter at Hading hadde kommet opp på jorden igjen dro han tilbake til sitt fedreland med sin hustru. (s.24,25, første bok)

Et rykte som var kommet fra Islendingene fortalte jevnlig om Geirrøds Gård og om de utrolige skatter som han hadde samlet seg der, men veien dit var fylt av alskens farer og var nærmest utilgjengelig for mennesker het det seg. Etter hva folk som hadde forsøkt å komme dit sa, måtte man nemlig seile over havet, som ligger utenfor Jorden og legge solen og stjernene bak seg og vandre ned i Kaos, til man til sist kom til steder der det ikke fantes lys, men et stadig mørker hersket. (s.337, åttende bok)

Så tydde Bjarmerne til trolldomskunster i stedet for å bruke sine egne våpen. De galdret (mante frem) en tett tåke og et øsende regnvær frem på den klare himmelen. Men den gamle mannen satte en annen sky opp i mot Bjarmernes med en slik kraft at regnet drev over. (s.26, første bok)

Hun brygget også en elskovsdrikk, og da jomfruen hadde fått denne, forvandlet hennes hardhjertedhet seg til attrå. Hun oppga sin motstand og fattet isteden elskov og lyst til Frode. (s.139, tredje bok)

Han var så dreven i trolldom at han kunne fare over havet uten skip og ofte med sine galdresanger reise en så stor storm at fiendens skip forliste, og for å unngå å gi seg i kamp med vikinger satte han havet i et slikt opprør ved bruk av sin trolldomskunst at fiendene led skipbrudd. (s.144, femte bok)

Så snart han var kommet i kamp med nordmennene forblindet han, ved bruk av sin galdresang, deres øyne slik at det virket som om det sto stråler av danskenes dragne sverd, og at det føk gnister av dem, som om det var ild i dem, hvilket skar dem slik i øynene, at de ikke engang kunne holde ut å se de dragne klinger, for deres blikk kunne ikke tåle disse selsomme lyn. (s.144, femte bok)

Roller kikket nysgjerrig inn gjennom en liten sprekk og så da moren stå og røre i en grøt, som hun kokte i en fæl gryte. Han så også tre slanger som hang over gryten i hver sin tynne snor, og at det fra deres munner dryppet edder ned i grøten. To av slangene var sorte, mens den tredje hadde hvite skjell og hang litt høyere enn de andre, da den hadde snoren om halen, mens de andre hadde den om buken. Han skjønte at det var noe trolldomsvesen, men han tidde stille om det for ikke å få ord på seg for å beskylde sin mor for å være en heks. Han visste nemlig ikke at slangene var uskadelige og hvor stor kraft de gav grøten. Ragnar og Erik kom nå til og da de så røyken fra hytta gikk de rett inn og satte seg til bords, og Krage satte et fat foran sin sønn og sin stesønn så de begge kunne forsyne seg av det. Maten i det hadde nå forskjellige farger. På den ene siden var den sort med gule flekker, og på den andre hvit som stammet fra de to slangene. Så snart de hadde spist litt av grøten dreide Erik i en fart fatet slik at den sorte kraftige siden av grøten kom over til ham, og Roller fikk den hvite, som først hadde vært plassert foran Erik, som nok skjønte at det ikke var fargen, men den kraft som var i den det kom an på. Ved å styrke seg med denne herlige grøten oppnådde Erik, som følge av den kraft som var i grøten, den høyeste menneskelige visdom. For grøten var så sterk at den gjorde ham kyndig i alle mulige vitenskaper, slik at han til og med kunne tyde hva dyrene sa. Ikke bare alle menneskelige ting ble han grundig hjemme i, men han forstod også hva dyrene mente med de lyder de ga i fra seg. (s.146, femte bok)

Finnene er de folk som bor ytterst mot nord og de legger meget stor vekt på galder. Da de angrep Arngrim for å underkue ham tapte de slaget, og under flukten kastet de tresmåstein bak seg, og fikk det til å se ut som om det lå mektige fjell i veien for Arngrim. Da finnene dagen etter kjempet og ble slått kastet de sne på jorden og gav det utseende av en stor flod. Svenskene lot seg atter forblende og føre bak lyset, da det for dem hørtes ut som et stort fossefall. Da seierherrene ble redde for dette gjøglebilde, lykkedes det finnene å unnslippe. (s.195, femte bok)

Hun førte da fiendene bak lyset med et blendverk, i det hun forvandlet seg til en hoppe, og da Frode kom til, påtok hun seg skikkelse av en sjøku som gikk der og gresset på strandbredden. Sine sønner fikk hun til å se ut som kalver, mindre enn henne. Moren, som hadde påtatt seg skikkelse av det største av Utyskene overfalt nå kongen og stanget ham i siden. Hans krigere, som tørstet etter å hevne hans død, kastet nå spyd etter Utyskene og gjennomboret dem. Og da de var døde så de at de var menneskelige dyrehoder, og således ble gjøglespillet de hadde drevet åpenbart. (s.204, femte bok)

Og etter at fuglene hadde kvedet, falt det et belte ned fra oven, hvor det var innrisset runer som tolket kvadets mening. Det var nemlig slik at kongen i Telemarken, som het Hedin,, hadde en sønn som var en Jætte som hadde påtatt seg menneskelig skikkelse. (s.216, sjette bok)

Kun iført sin kongelige skrud (sin hærbunad), gikk han frem mot de væpnete Fylkinger, stilte seg midt i kampen og utsatte seg for de største farer. Spydene, som ble slynget mot ham, mistet all evne til å volde ham mèn, akkurat som om deres odder var blitt bedøvet, og da fiendene så hvordan han våpenløs kjempet slik, så om ikke for annet enn skams skyld, gikk de drabelig på ham. Men Harald som stadig var uskadd, felte dem med sitt sverd og fikk dem til å flykte, og således gav han Asmund hans rike tilbake. (s.296, syvende bok)

Etter å ha lest disse historiene kan man velge å avfeie det hele som noe fra Grimms eventyr, men alt sammen ble skrevet ned i det dypeste alvor, og selv Saxo hadde problemer med å godta og gjengi alt han samlet inn. Men hva skulle han gjøre? Utelukke det materialet som han fant merkelig og fantastisk og dermed gå på akkord med sannheten? Nei , Saxo valgte å være ærlig og skrive det ned selv om han ikke forstod det, eller hadde vanskeligheter med å tro på det, for kildene sverget på at det var slik og bare slik det hendte. Vi i vår tid må også erkjenne, i likhet med Saxo, at vi vet så å si ingenting om vår fortid. Store bokskatter er oppbevart i biblioteker, på universiteter og i private hjem over hele verden. Skatter som ville berike menneskeheten på alle områder, hvis de bare blir tatt på alvor. Vi blir jo innbilt av de såkalte opinionslederne innen de fleste fagfelter som tar for seg fortiden, at de siste hundre år er "opplysningens århundre", at noen tiårs viten går foran hundre-tusenårs påstått uvitenhet. De hevder at det først er i dette århundret vi har fått den rette og fullstendige oversikt og innsikt i verdens fortidige historie og nåtidige beskaffenhet. Noe vi godtar med skremmende godtroenhet som sannhet. Hvordan kan f.eks. noen potteskår i en utgravd ruin fortelle den fullstendige og hele sannhet om en fortidig kultur? Men det er dette som skjer av forskjellige -ologer rundt omkring i verden. "Hver generasjon må gå sin bit på erkjennelsens og fremskrittets sti" og " Den som søker sannheten, bør så langt som det er mulig, tvile på alt" er to viktige ordtak, det første av Ibsen og det andre av Descartes. Selv om vi, gjennom store anstrengelser, har kommet langt på vitenskapens vei i løpet av de siste hundre år, har den ført oss ut i villnisset utenfor erkjennelsens og fremskrittets sti. Vi bedriver vitenskap for vitenskapens skyld, skaper "fremskritt" for fremskrittets skyld, uten tilstedeværelse av et større ansvar og en bakenforliggende grundig utredet filosofi. En filosofi som innbefatter tidligere sivilisasjoners erfaringer som fikk de samme problemer å hanskes med som oss. Hvis vi erkjenner at mennesker før i tiden hadde kunnskaper som ikke bare er på høyde med vår egen, men også overgår våre på visse områder har vi kommet inn på den rette stien og tatt et skritt fremover. Vi må se på vår fortid med nåtidens briller. Vi må dermed akseptere at det i tidligere tider har funnets i det minste èn sivilisasjon som ikke bare forsto Naturlovene, d.v.s.at folk ikke bare aksepterte overnaturlige fenomener som en realitet, men også kunne bruke dem i nødvendige tilfeller. En annen ting som også må aksepteres er at denne sivilisasjonen hadde teknologiske kunnskaper, noe som vil forklare historiene om "hester" som flyr over land og hav, båter som krysser havet uten bruk av seil, våpen som skyter lyn og gnister, og mat og drikke med merkelige egenskaper. Denne fortidige kunnskapen er nemlig ikke sentrert til Norge eller de skandinaviske landene, men er et globalt fenomen. Alle tidligere kulturer forteller om en tid hvor det fantes kjemper, både fysisk og åndelig. Vår norrøne mytologi inneholder de samme elementene som egyptisk, søramerikansk, afrikansk, asiatisk o.s.v. Med dette som bakgrunn kan man med rette si at Norge var kjempers fødeland.