Denne globusen svever fritt i et felt av spesielt tilpassede lydbølger
ANTIGRAVITASJON I HIMALAYA
Å fase makroskala gravitasjonsbølger med lyd
Ville V Walweranta, 26 jan. 1998
oversatt av Pål Aune
"Det finnes intet unaturlig eller overnaturlig fenomen, bare store huller i vår forståelse av hva som er naturlig. Vi må anstrenge oss for å fylle disse hullene av uvitenhet".
Edgar D Mitchell (astronaut og vitenskapsmann)
"Vi lever i en usedvanlig tid! Vi er, tror jeg, ugjenkallelig på en vei som vil føre oss til stjernene".
Carl Sagan (astronom)
"Vi kan trosse tyngdekraften, men noen ganger synes papirarbeidet overveldende"
Werner von Braun (rakettingeniør)
"Kjemiske raketter produserer gjennomtrengende høye lyder og spektakulære fyrverkerier - til stor underholdning, og distraksjon, for den generelle befolkning"
Anonym
Etter å ha sett en antigravitasjons lydinnretning presentert på CNN Science News, husket jeg på en bok tidligere hadde lest med tittel The Bridge To Infinity-Harmonic av Bruce Cathe utgitt 1983 på Quark Enterprises Ltd.
Her følger noen utdrag fra boken, sidene 139-146;
LEVITASJONENS HEMMELIGHETER
Av skrifter og uttalelser fra prester i det fjerne Østen vet vi at de visste, og fremdeles vet, hvordan de skulle heve store steiner opp til toppen av høye fjell ved hjelp av grupperinger av forskjellige lyder. Denne kunnskapen om de forskjellige vibrasjonene i det hørbare området demonstrerer overfor en vitenskapsmann innen fysikk at en vibrerende og konsentrert lyd kan oppheve tyngdekraften. Den svenske ingeniøren Olaf Alexanderson skrev om dette fenomenet i en publikasjon kalt Implosion No.13.
Den følgende rapport er basert på observasjoner gjort for bare 20 år siden i Tibet. Jeg har fått denne rapporten i fra sivilingeniør og flygeleder Henry Kjelson. Han inkluderte denne rapporten i sin bok The Lost Techniques.
En svensk doktor, som er en venn av Henry Kjelson, Dr.Jarl, oppholdt seg i Tibet en stund i 1993 for å helbrede en lama, en innvidd tibetansk prest som holdt til i et nærmest utilgjengelig kloster. Dr.Jarl ble gode venner med lamaen og de fastboende i området, så han fikk både høre og se ting som utenlandske personer vanligvis ikke får noen som helst innsikt i.
Denne snurrebassen svever fritt i et magnetisk felt
MED SANG OG SPILL KAN FJELL FLYTTES
En dag ble han tatt med til et sted i nærheten av klosteret hvor det foregikk byggearbeider. Området var en slette omgitt av stupbratte klipper. I en av klippeveggene, i en høyde av 250 meter var det bygget en plattform som ledet inn til en hule i fjellet. Arbeidsmunker firte seg ned til denne plattformen ved hjelp av rep.
På midten av denne sletta, omtrent 250 meter fra klippeveggen, sto en polert sten med en uthulning i midten. Uthulningen hadde en diameter på en meter og en dybde på 15 cm. Nå ble en steinblokk på 1x1,5 m slept opp på denne tilgjorte steinen ved hjelp av Yak-okser. Så ble det plassert 19 musikere i en vinkel på 900 og i en avstand av 63 m fra arrangementet av steinblokker.
Musikkinstrumentene bestod av 13 trommer og 6 trompeter. 8 av trommene hadde en diameter på 1 m og en lengde på 1,5. 4 trommer var av medium størrelse med en diameter av 70 cm, og en lengde på 1 m. Den siste, og minste, trommen hadde en diameter på 20 cm og en lengde på 30 cm. Alle trompetene var like av størrelse. De hadde en lengde på 3,12 m og en åpning på 30 cm.
De største trommene og alle trompetene sto på en plattform og var festet til støtter som kunne reguleres ved hjelp av stenger i retningen mot steinene.
De store trommene veide 150 kg og hadde et trommeskinn av 3mm tykt metall. Hver tromme var oppdelt i fem seksjoner. Alle var åpne i den nederste enden, og munkene slo på trommene med en lærklubbe. Bak hver tromme stod en rad av munker. Når stenen var bragt i posisjon gav munken bak den minste trommen signal om å starte "konserten". Denne trommen hadde en skarp distinkt lyd som kunne høres over alle de andre instrumentene som skapte et forferdelig bråk. Alle munkene bak sang og resiterte en hymne.
Rytmen i "musikken" gikk hurtigere og hurtigere i dette ubeskrivelige bråket. I de første 4 minuttene skjedde det ingenting, men så sakte begynte den øverste stenen å bevege seg. Den skled frem og tilbake. Musikerne økte tempoet og lydnivået ytterligere, og plutselig fòr stenen opp i luften og svevde i retning av plattformen i klippeveggen 250 meter opp i været. Etter 3 minutters sveveflukt landet den på plattformen.
KUNSTEN Å BYGGE KATEDRALER AV OG MED MUSIKK
Hele tiden ble det bragt frem nye stener som ble sunget og spilt opp til plattformen. 5-6 blokker i timen kunne munkene greie å flytte opp til plattformen på denne måten. Avstanden fra stenen til klippeveggen var hele 500 m og det hendte rett som det var under sveveflukten at stenen sprakk. Dette skjedde også mens stenen lå på "utskytningsrampen". Munker ryddet da restene unna og klargjorde rampen på ny.
Hemmeligheten bak denne teknikken ligger i:
Denne kombinasjonen av genererte lydbølger ble rettet mot stenene på en slik måte at det ble skapt et antigravitasjons-, eller en minskning av tyngdekraften- felt i fokuset, der hvor stenene var plassert, samt i periferien, eller buen, tilsvarende 1/3 av en sirkel. I denne "lydkorridoren" ble så stenene fraktet igjennom. Man kan forestille seg formen på en Kroneis, hvor instrumentene og trommene er plassert i den bakerste spisse enden, og plattformen befinner seg i den andre store åpne enden.
Dette viser tydelig at tibetanerne er i besittelse av kunnskaper relatert til den geometriske strukturen av materien, og metodene for å manipulere de harmoniske verdiene som er innebygd i enhver form for struktur, dvs enhver strukturs egenresonans.
Denne "flyvende tallerkenen" svever fritt i et omsluttende elektromagnetisk felt
SLUTTFØRELSE AV SIRKELEN
Tibetanerne har på denne måten gitt oss i Vesten en direkte indikasjon om hvordan man kan konstruere et anigravitasjons-,eller gravitasjons- kontrollerende fartøy. Alt som mangler er å fullføre sirkelen, dvs å gjenskape trommenes og instrumentene elektronisk ved hjelp av lydgeneratorer, og voila, man har et iskremformet fartøy som genererer et antigravitasjons-, eller gravitasjonskontrollerende felt i midten som gir løfteevne. Hva minner dette om?