Josef F. Blumrich, en rakettkonstruktør i NASA, ville i utgangspunktet motbevise Erich von Däniken, men endte opp med det motsatte.
Her følger hans moderne fortolkning av Esekeiels møte med Herrens Herlighet i år 592 f.kr. beskrevet i Det Gamle Testamente.
Og jeg så, og se, der kom et stormvær av Norden. En stor sky, og ild som slog seg omkring. Og en glans var hos den rundt omkring. Og midt ut av den var som fargen av det reneste kobber, midt ut av ilden.
Denne delen beskriver romfartøyets inntreden i atmosfæren, når bremserakettene og den høye hastigheten til sammen gir et inntrykk av en stor sky med glødende ild i midten som nærmer seg jorden.
Og midt derutav såes fire dyrs lignelse. Og denne var deres lignelse; De hadde et menneskes lignelse, og ethvert hadde fire ansikter, og ethvert hadde fire vinger, og hver av deres føtter var en like fot, men deres føtters såle var som en kalvs fotsåle, og de var skinnende som fargen av polert kobber.
Denne delen beskriver de fire helikopterne som hver har fire vinger, og fargen skyldes heten fra nedstigningen gjennom atmosfæren, og i tillegg gjenskinn i fra atomreaktoren som er plassert i midten av "snurrebassen".
Og der var menneskehender under deres vinger på deres fire sider, og de hadde alle fire sine vinger og sine ansikter.
Denne delen beskriver robotarmene som er plassert under helikoptervingene på hver sin side av hver av helikopterne, i alt åtte robotarmer.
Deres vinger var sammenføyde, den ene til den andre, og vendte ikke om når de gikk, de gikk hver like for seg. Og deres ansikters lignelse var et menneskes ansikt og en løves ansikt på den høyre side på de fire, og en okses ansikt på den venstre side på de fire, og en ørns ansikt var på de fire.
Denne delen beskriver hvordan rotorbladene er satt sammen på toppen i stjerneform, og deres bevegelse rundt den sylindriske helikopterkroppen. Hele romfartøyet er fremdeles varmt, men med ujevn fordeling, så gjenskinnet i metalldelene kan gi slike optiske illusjoner som løve, okse og ørneansikter.
Og deres ansikter og deres vinger var oventil atskilte, på hver var to som var sammenføyde, den ene til den andre, og to skjulte deres kropper, og de gikk hver like for seg. Der hvor ånden ville gå, gikk de. De vendte ikke om når de gikk.
Denne delen beskriver når rotorbladene skilles, hvor to av bladene opprettholder sin vannrette posisjon, og to av bladene senkes nedad langs helikopter- kroppen. De to vannrette bladene fortsetter å rotere mens de nedsenkede stanser.
Og angående dyrenes lignelse så var deres skikkelse som ildens gloende kull som brente. Som bluss er av skikkelse, den samme ild, den fòr imellom dyrene. Og ilden skinte, og det utgikk lyn av ilden.
Denne delen beskriver små styreraketter som, fordi romfartøyet fremdeles ikke har landet men leter etter en god landingsplass, sender ut stikkflammer fra dyser plassert rundt omkring på helikopterkroppene og hovedkroppen.
Og dyrene løp frem og tilbake, som lynet er av skikkelse. Og jeg så dyrene, og se, der var et hjul på jorden hos dyrene. De var vendt i mot fire hjørner. Hjulenes skikkelse var som farven av en turkis, og de fire var etter èn lignelse, og deres skikkelser, og deres arbeider var som om der hadde vært hjul midt i hjul. Når de skulle gå, gikk de mot sine fire sider. De vendte ikke om når de gikk. Og når dyrene gikk, gikk hjulene hos dem, og når dyrene oppløftedes, oppløftedes hjulene.
Denne delen beskriver siste fase av innflygingen og landingen, nemlig nedsenkelsen av hjul. Esekiel beskriver fire hjul, et for hvert helikopter. Men hjulene er ikke alminnelige hjul. De beveger seg på en helt spesiell måte. Hvert hjul består nemlig av segmenter, som gjør at hjulet kan beveges i hvilken som helst retning. De kan beveges i venstre/høyre retningen som et vanlig hjul, men kan også rulle fremover eller bakover på en eller flere av segmentene. Noe som gjør at kapteinen kan ha full kontroll over romfartøyet på bakken.
Og over dyrene var en lignelse av en utstrakt befestning av farge som krystall, forferdelig. Den var utbredt ovenover deres hoder. Og under den utstrakte befestning, sto deres vinger like opp, den ene hos den andre. Der var to på hver, som skjulte deres kropper her, og to på hver, og to på hver som skjulte deres kropper der. Og jeg hørte deres vingers lyd, som lyd av store vann(fall), som den allmektiges lyd når de gikk, og som et tordens lyd, som lyd av en hær, når de stod og lot sine vinger synke.
Denne delen beskriver hovedkroppen. Den har form som en snurrebass. Hvor festepunktet for helikopterne er i snurrebassens øverste del. Den øverste delen av hovedkroppen blir da "spent ut" over helikopterkroppene. Esekiel sier også at to av bladene blir slått oppover, opp mot snurrebassens øverste del og de to andre blir slått ned for hver av de fire helikopterne. Dette for å kjøle ned bladene og hovedkroppen som fremdeles er meget varm. Esekiel legger merke til lyden av rotorvingene, som lyder som lyden av store vannfall, og lyden blir noe svakere når bladene senkes, da motorene ikke lenger går med like stor kraft.
Og over den utstrakte befestning, som var over dyrenes hoder, var en trones lignelse, som en safirstens skikkelse. Og over tronens lignelse var en lignelse av et menneskes skikkelse, ovenover den. Og jeg så, som fargen av det reneste kobber, det var der innentil som en ilds skikkelse rundt omkring. Fra hans lenders skikkelse og oppad, og fra hans lenders skikkelse og nedad så jeg, som en ilds skikkelse en glans deruti rundt omkring.
Denne delen beskriver kommandokapselen som er plassert på oversiden av snurrebassen. Den er både transparent og samtidig reflekterende, så det ser ut som om kapteinen sitter midt inne i et flammehav.
Som (regn) buens skikkelse, når den er i skyen på den dag når det regner, så var mannens skikkelse rundt omkring. Denne var Herrens Herlighets lignelses syn, og jeg så det og falt på mitt ansikt, og hørte(deretter) en røst som talte.
Denne siste delen beskriver den romfarende som en helt alminnelig utseende mann og ikke som en Gud. Men hele hendelsen bergtar allikevel Esekiel og han faller ned på kne og bøyer seg i støvet for dette ubegripelige som skjer.
Sjelden har vel en ting vært klarere enn dette skriftstykket som står i "Bøkenes Bok".
ANDRE OBSERVASJONER OPP IGJENNOM ÅRTUSENENE….
De påfølgende historiene er et meget lite utvalg av beskrivelser om merkelige gjenstander som mennesker opp gjennom årtusenene har sett på himmelhvelvet. Er det her snakk om naturlige fenomener, hallusinasjoner eller virkelige besøk av noe fremmed fra utenfor vår jord? Noe meget spesielt må i hvert fall ha påvirket disse menneskene i en slik grad at minnet om det måtte bevares for ettertiden. Disse historiene har i tillegg store likheter med dagens UFO-rapporter, så det ser ut som om mennesker ser det samme nå som de gjorde for mangfoldige tusen år siden. En konklusjon man kan trekke ut av dette er at fenomenet har vært med oss hele tiden, en annen ting er hva dette fenomenet er, og det spørsmålet står fremdeles åpent.
I det 22.år, i den tredje vintermåned, i den 6.time på dagen....oppdaget de skriftlærde ved Livets Hus at en ildring kom farende på himmelen. Den hadde intet hode... Dens kropp var fem meter lang og fem meter bred... Den hadde ingen stemme... Nå, etter at noen dager er gått, ble disse tingene mer tallrike på himmelen enn noensinne.. De skinte sterkere på himmelen enn skinnet fra solen...Kraftfull var ildringenes stilling....Straks deretter steg disse ildringer høyere på himmelen mot sør... Og det som hendte beordret Farao nedtegnet i annalene i Livets Hus...Slik at det kunne bli husket for all tid.
Da de så etter, så de Padmasambhava så stor som en ravn.
Da de igjen så etter, så de ham, og han var så stor som en trost.
Og deretter lignet han en flue.
Og så syntes han uklar og flytende, så stor som et luseegg.
Og da de igjen så etter, kunne de ikke lenger se ham.
Når han starter fra fjellet, og legger ut på sin flyvetur.
Da brekker fjelltoppene, grunnfestet i berget rystes.
Kjempetrær får revet av sine greiner og knekker.
En skur av ved og blad faller til bakken.
Fjellets fugler og dyr rømmer av sted til sine smutthull.
Den flyvende gjenstanden, som var smykket med en svane, (Air Indias logo)
hevet seg til værs med bulder og brak
Men så kom det plutselig et veldig brak, som rystet hele området.
Og Bep-Kororoti forsvant i luften, omgitt av flammende skyer, røyk og torden.
Denne hendelsen fikk jorden til å riste og trær ble revet opp med rot.
De ville fruktene ble til intet.
Viltet forsvant, slik at stammen begynte å sulte.
Hans tilsynekomst var som en lysende stjerne,
som en flammende ild, som en sol.
Jorden ble virvlet opp,
støvskyer skjulte blikket og gjorde det umulig å se.
Det dundret og brakte, og larmen drønnet som torden.
Siden suste det som i en musling.
Parallellene til Esekiels beskrivelse av lydene er slående. Begge bruker ordet torden ved tilsynekomsten av romfartøyet, siden bruker Esekiel ordene "store vannmasser" for å beskrive lyden fra helikopterne, mens i legenden om Rongamai brukes "suste det som i en musling" for å beskrive det samme.
"Jeg kommer og en ukjent jord ligger under mine føtter.
Jeg kommer og en ny himmel dreier over meg.
Jeg kommer til denne jord, og den er en fredelig rasteplass for meg.
O planetånd, beskjedent åpner den Fremmede sitt hjerte for Dere som næring".
Abraham, Tarahs og Amtelais sønn, var født i Ur i Kaldea, i måneden Tisjri, i år 1948 etter skapelsen. På Abrahams fødselsnatt var Tarahs venner samlet til gjestebud. Da la de merke til en usedvanlig stjerne i øst på himmelen. Det så ut som om den ilte frem i raskt løp og slukte opp fire andre stjerner, en i hver himmelretning. Alle undret seg over dette synet.
Da så Eva opp mot himmelen og fikk se en lysvogn komme, trukket av fire glinsende, lysende ørner, av en herlighet som ingen fra morslivet var kommet kunne uttrykke. Og se Herren, den sterke, steg inn i vognen; fire vinder trakk ham, kjerubene styrte vindene, og engler fra himmelen gikk foran dem.
På kans erobringstokt stod det et slag ved elven Jaxartes i India. Da så troppene en rekke skinnende sølvskjold i luften som gjentatte ganger stupte ned mot dem. Hendelsen fikk troppene, hester og elefanter til å flykte avgårde.
" Soldater på begge sider så med forbløffelse et stort flyvende skjold i formasjon med fire andre mindre skjold, som sirklet over den krigsherjede og beleirede byen. Plutselig skjøt det største "flyvende skjoldet" ut en stråle av lys som traff bymurens vegg og boret et hull tvers igjennom. Flere slike "lys-skudd" ble avfyrt og disse ødela tårnene og andre forsvarsverker rundt citadellet. Alexanders tropper tok fordelen av denne uventede "hjelpen" og stormet byen. De flyvende skjoldene ble værende helt til byen var under kontroll og tok deretter av og forsvant".
I følge Julius Obsequens i hans bok "Prodiga-350 e.kr." ble gjenstander lik skip sett på himmelen over Italia og over Roma et år senere.
I følge Levy ca.10 e.kr., en romersk historiker, så lokale beboere et merkelig syn. Flere menn, kledd i hvite drakter, omkranset noe som så ut som et alter i himmelen.
(216 f.kr.) Gjenstander som lignet skip, ble sett på himmelen over Italia ved Arpi. Et rundt skjold ble sett på himmelen inne i en flammende fakkel.
(90 f.kr.) I Perugia i Mellom-Italia falt en kule av ild, av farge som gull, roterende til jorden. Den tiltok da i størrelse, hvorpå den steg fra bakken mot himmelen, hvor den overstrålte solen med sin glans. Den roterte bort i retning øst og forsvant.
I følge de anglosaksiske krøniker så mennesker i Northumbria merkelige lysglimt og flammende drager som fløy i luften.
flammende drager på himmelen som skremmer nasjonens innbyggere.
…Under en måneformørkelse ble merkelige gjenstander sett i bevegelse som på geledd. De holdt nøyaktig innbyrdes avstand, og forble på linje hver gang de foretok kursendringer.
Bevegelsene deres viste en militær presisjon.
10.000 mennesker så et svart luftskip som svevet på himmelen. Gjenstanden beveget seg veldig raskt, og syntes deretter å stanse og sveve over byen i ca.10 min. Så, etter å ha blinket med grønnblå og hvite lys først, skjøt den rett opp i været og forsvant ut i verdensrommet
Flyverløytnant David McFalls så kl.06.00 på et observasjonsikt i nærheten av Hagenau, i 10.000 fots høyde, to meget klare lys som steg opp mot oss fra bakken. De fortsatte oppstigningen til de nådde vår høyde. Deretter holdt de seg like bak flyet vårt. De var store strålende orange lys. De holdt seg der i to minutter og var under perfekt kontroll. Så svingte de bort fra oss og det virket som gløden fra dem sluknet.